WYSIECKI, Alfons, født 20. august 1905 i Bieschkowitz i Vest-Preussen i keiserriket Tyskland, som hadde både tysk og polsk befolkning. Landsbyen han kom fra var befolket fortrinnsvis av minoritetsgruppen kasjuber (Bieszkòjce), men også av polakker (Bieszkowice), og ble i 1919 polsk som del av «den polske korridor» som Versaillestraktaten skapte.
Han ble presteviet den 20. desember 1930 i bispedømmet Pelplin i Polen. Før krigen organiserte han kulturelle møter, for eksempel med Kazimiera Iłłakowiczówna i Ugoszcz. Etter det tyske angrepet på Polen i 1939 ble Wysiecki arrestert som del av «Intelligenzaktion», rettet mot polske geistlige og andre som ble ansett som intellektuelle. Han satt i flere konsentrasjonsleirer.
Han kom til Norge i 1945 som feltprest for britiske styrker – som hadde polske avdelinger – og ble snart også flyktningeprest for polakker og katolikker fra andre land, blant annet i leirer i Indre Østfold. Mens de britiske styrker trakk seg ut, ble han igjen i Norge grunnet arbeidet for «displaced persons» og flyktninger. Han ble senere formelt inkardinert i Oslo katolske bispedømme 28. januar 1965.
1. oktober 1947 – 31. desember 1954
Hjelpeprest i Fredrikstad (fortsatte som prest for leirene i Østfold)
1. januar 1954 – ?
Rektor for kapellet i Moss og for St. Josephssøstrene i Fredrikstad
6. september 1964 – 10. april 1976
Sogneprest i Stavanger
28. januar 1965
Inkardinert i Oslo katolske bispedømme
3. september 1972 – 10. april 1976
Sogneprest i Haugesund (og fortsatt sogneprest i Stavanger)
Døde 10. april 1976 i Stavanger, etter å ha kollapset i sakristiet rett etter en ektevielse. Han ble begravet i Stavanger.