Jean Baptiste Baudoin

BAUDOIN, Jean Baptiste, f. 11. januar 1831 i Juniville i erkebispedømmet Reims (Frankrike). Han kom til Nordpolmisjonens sete i Alta i Norge i en alder av 27 år i 1856, sammen med prefekt Paul Marie Etienne de Djunkovskij etter dennes kontinentale kollektreise.

1856

Kapellan i Alta

Sommeren 1858

Til Island for å bistå fader Bernard Bernard (Brodersen, s 51) Han var en god prest og ble raskt akseptert av lokalbefolkningen. De to fikk (Guðmundsson, 1987) bygd et lite kapell på gården Landakót nær Reykjavík.

1858 – 1860

Kapellan på Island. Han tilegnet seg islandsk språk veldig raskt og godt. Etienne Djunkovsky skriver om Baudoin i 1858 at han var «optimis moribus, obedientia patientia et caritate insignis» (et tegn på standhaftighet, lydighet, tålmodighet og nestekjærlighet). Sommeren 1858 flyttet Bernard og Baudoin til Grundarfjörður, hvor et større antall utenlandske fiskere kom i løpet av sesongen enn på Seyðisfjörður. Fiskerne brakte sine syke til dem, og de tok seg av dem så godt de kunne i det ene rommet de hadde til rådighet. Der feiret de også messe. De kunne utdele sakramentene til noen, men noen måtte de begrave.

1860 – 1876

Sogneprest på Island: (Brodersen, s 53.54) Da fader Bernard Bernard ble flyttet til Nordpolenmisjonens menighet i Wick (Skottland) ble pastor Baudoin ble misjonsprest. Han forble alene frem til 1864, da Emile Dekiere fra Brugge bispedømme kom til Island som hans assistent. De måtte begrense sin aktivitet til de utenlandske fiskerne, men ble sannsynligvis ikke helt uten kontakt med lokalbefolkningen. Da pastor Baudoin ønsket å reise til Siglufjörður i 1869 for å besøke franske sjømenn, kunne han bare nå Akureyri.

Akureyris magistrat forbød innbyggerne å ha kontakt med denne katolske presten. Pastor Baudoin var nå i en vanskelig situasjon i Akureyri, men bonden Einar Ásmundsson på Nes, fra Nes gården, kom «som en engel sendt fra himmelen», tok inn den fattige utlending og tilbød ham å bli så lenge han ville. De lokale myndighetene anklaget Einar å ha brutt loven, dømte ham til en stor bot og truet med å konfiskere alt han eide. Han anket til Danmark, som erklærte straffen ugyldig. Et nært vennskap utviklet seg deretter mellom Einar Ásmundsson fra Nes og pastor Baudoin, som senere førte til at Einar Ásmundssons sønn, Gunnar, samt Jón Sveinsson, forfatteren av Nonni-bøkene, gikk på katolsk skole i utlandet. Gunnar Einarsson bekjente sin enestående lojalitet til den katolske tro og var den eneste innfødte katolikken på Island i mer enn 20 år. For denne standhaftigheten ble han utnevnt til ridder av St. Gregor den Stores orden av pave Pius XI i 1925. Familien hans dannet det første grunnlaget for et katolsk samfunn og sønnen Jóhannes, ordinert til prest i 1924, ble til 1943 den første islandske biskopen etter reformasjonen.

Baudoin var opptatt med polemikk hele tiden han bodde på Island. Han skrev mange artikler i aviser for å svare på kritikk mot den katolske kirke. I tillegg til dette skrev han flere bøker på islandsk. Interessant er hans teologiske kritikk av Magnús Eriksson, ledende islandsk lutheraner (dansk:) Er Johannes-Evangeliet et apostolisk og ægte Evangelium og er dets Lære om Guds Menneskevorden en sand og christelig Lære? En religiøs-dogmatisk, historisk-kritisk Undersøgelse, København 1863; (islandsk:) Jóhannesar guðspjall og Lærdómur kirkjunnar um guð, nokkrar athugasemdir til yfirvegunar Þeim Íslendíngum, sem ekki vilja svívirða og lasta guð með trú sinni, Køpenhavn 1865. Eiríkssons svar på Baudoins kritikk utkom under tittelen Nokkrar athugasemdir um Sannanir «katólsku prestanna í Reykjavík» fyrir guðdómi Jesú Krists, København 1868.

Død 1876

Pastor Jean Baptiste Baudoin ble værende på Island, stort sett alene, frem til sin død den 15. november 1876, i en alder av 44 år. Det opplyses forskjellig om han døde på Island, eller om han hadde forlatt øya tidligere det året og døde i Juliville ved Reims.

To år før sin død var han vitne til innføringen av religionsfrihet på Island. Nordpolmisjonen var blitt avviklet i 1868, og Island var del av det da opprettede apostoliske prefektur Danmark. Etter Baudoins død var det ingen fast prest på Island i 20 år. Men misjonens eiendom var ikke blitt solgt, og da misjonen ble gjenopplivet 20 år senere, hadde den både en kirke og en prestebolig, i Reykjavík.