Jean Claude Lichtlé

LICHTLÉ, Jean Claude, født den 12. juni 1824 «Guerbersweiler» (Gebersweier, Gueberschwihr) i Alsace i Frankrike. Han tok gymnasiet i Strasbourg og deretter studerte han ved det biskoppelige presteseminarium samme sted. Han ble presteviet den 20. desember 1851 for bispedømmet Strasbourg, og var først hjelpeprest i sitt hjemland. Etter en retrett ville han helst til Kina, og forberedte seg på misjonstjeneste der. Men så kom fader Anton Bernhard, som virket ved jesuittenes kirke i Stockholm, til Alsace på oppdrag fra Sveriges apostoliske vikar Laurentius Studach for å finne en ny sogneprest til St. Olaf i Christiania. Strasbourgs biskop André Raess (Andreas Räß) sa ja, og gav tllslutning og sin livsvarige støtte til den utvalgte.

Christiania 1854–1864

Jean Claude Lichtlé kom den 7. august 1854 til Christiania, og var sogneprest i St. Olaf i Christiania frem til 1. september 1864.

Pastor Lichtlé var således sognepresten da Studach (som ennå ikke var blitt titulærbiskop) benediserte kirken den 24. august 1856. Sognepresten lærte seg norsk, og hans prekener gjorde (i følge «Norvegia Catholica») kirken til «et samlingssted for en stor del av Oslos intelligens, deriblant også atskillige lutherske teologer». Blant de interesserte var også den unge student Knut Karl Krogh-Tonning (1822–1911); Lichtlé «tiltalte ham ved sin noble personlighet». Krogh-Tonning ble en fremtredende luthersk prest og teolog, som konverterte i 1900.

Lichtlé var også den sognepresten i Christiania som i 1859 fikk den første henvendelse av St. Josefssøstrene (Chambéry), fra moder Marie-Felicité (Joséphine Veyrat) om søstrenes etablering i den norske hovedstaden, som del av utviklingen av en Province Norvegio-Suédoise. Han svarte positivt, og dette tok hun med seg i den videre kontakt med overhyrden i Stockholm.

Han skrev og utgav det nedenfor nevnte «Forsvarsskrift», og et større verk med tittelen «Den katholske Troeslære og dens Vrængebillede – eller Forvanskninger af den katholske Sandhed» (og etter sin avreise blant annet en bønnebok, «Den bedende Christen»). Han imøtegikk iherdig en rekke angrep på den katolske kirke i pressen.

Blant hans konvertitter i Christiania var barnehjemsbestyrerinnen fru Solaas, og snart etter (Norvegia Catholica) ble det satt i gang angrep «med utrolig fanatisme» og «sjikaner» som hevdet han hadde benyttet uærlige midler for å oppnå konversjonen. Han forsvarte seg blant annet med boken «Forsvarsskrift til det norske Publikum» (Chr., 1858), men ble likevel dømt til en større pengebot for «urigtig ført Liste over den katholske Menighed».

Saken var at Hanna Solaas risikerte å miste jobben dersom det ble kjent at hun var blitt katolikk. Et styremedlem for fosterhjemmet merket seg at hun hadde begynt å holde andakt for hjemmets barn på en måte han oppfattet som katolsk. Solaas' navn var utelatt i medlemsfortegnelsen Lichtlé sendte til myndighetene i 1858, og da han ble spurt om hun var medlem i kirken, hadde presten nektet å svare. Kort tid senere innrømmet Solaas at hun var katolikk, og i april 1858 ble hun oppsagt fra sin stilling.

Solaas-saken, og at uroen ikke helt biet, gjorde at Studach etterhvert omdisponerte ham. Også fru Hanna Birgitte Larsdatter Solaas forlot Christiania, og grunnla sammen med sin mann – som også konverterte – opprettet et barnehjem i sin fødeby Levanger, med pengemidler av den fromme belgiske katolske familie van Severen i Namsos.

Solaas-saken hadde reist høye bølger også i utenlandsk presse, og ble den ytre foranledning til at Stortinget straks etter vedtok en ny lov som gav katolikkene større frihet.

Lichtlé fikk også en hyggelig rolle å spille da arm-relikvien av Hellig-Olav i 1862 var på vei fra Nasjonalmuseet i København via dronning Josefine og msgr. Studach til St. Olaf kirke. Det hele skulle holdes hemmelig frem til seremonien i kirken (3. august) kunne kunngjøres, men Lichtlé fikk lang tid i forveien (2. februar) meddele dette til professor P.A. Munch «av takknemlighetsgrunner».

Göteborg

Den 25. september 1864 til september 1866 var han den første sogneprest i den katolske menighet i Göteborg, da nettopp opprettet. Han fikk da tilsyn med byggingen av kirken i Göteborg.

I Göteborg skrev han videre på sin norske bønnebok «Den bedende Christen», som fikk utbredelse i også Norge da den senere ble utgitt i Danmark da Lichtlé virket der.

I fastetiden 1865 måtte gudstjenesten avlyses tre søndager fordi Lichtlé led av en alvorlig øyesykdom. Den 3. oktober 1866 dro han til Roma for å tilbringe vinteren i et mildere klima og dermed kurere sykdommen sin, etter råd fra biskop Studach. Katolikkene i Gøteborg var – av ukjente årsaker – skuffet over Lichtlé. Ifølge pastor Bernhard i Stockholm var den systematiske motstanden fra sognebarna som Lichtlé møtte ikke uberettiget. Ifølge en tjenesterapport fra Bernhard til Propagandaen – det kurieorgan som blant annet førte tilsyn med de nordiske land – hadde Lichtlé forsømt sin tjeneste i Gøteborg.

I Roma oppholdt han seg i ett år.

Kanskje hadde misnøyen i Gøteborg litt sammenheng med oppgavene og av overanstrengelse? Denne misjonen, som for det meste besto av immigranttyskere, omfattet også alle katolikker spredt sør for Gøteborg, for det meste også de tyskere. Frem til høsten 1866 ble gudstjenester holdt ganske regelmessig av Lichtlé, men sporadiske besøk av blant andre pastor Johannes Jurzick fra Christiania forekom.

Uenighetene gjorde at Lichtlé dro til København og stilte seg i tjeneste for menigheten der. Jurzick rapporterte disse omstendighetene til Propaganda. Samtidig skrev imidlertid Studach, som da var i Bayern, at Lichtlé ville forbli sogneprest i Gøteborg og Jurzick ville returnere til Christiania. Lichtlé returnerte riktignok til Gøteborg i august 1867, men Jurzick henvendte seg igjen til Propaganda Fide, og Studach, som hadde fått mer detaljert informasjon om situasjonen, fortsatte å la Jurzick ta seg av Gøteborg-menigheten, mens Lichtlé forlot det svenske vikariatet for alltid høsten 1867.

Virke i Danmark (Odense)

Danmark var frem til den 7. august 1868 den siste skandinaviske rest av den katolske misjonsjurisdiksjonen Apostolicus Vicariatus Missionum Septentrionalium (det apostoliske vikariat i nord). Pater Lichtlé, etter sine år i Christiania og Göteborg (begge under Apostolicus Vicariatus Sveciae [Sverige]) var således under denne jurisdiksjonen da han i 1867 kom til Odense. Han ble av biskop Johannes Heinrich Beckmann (residerende i Osnabrück) gjort til første fastboende prest med ansvar kun for Odense-stasjonen; han forble sogneprest i Odense i tyve år, i første fase av Det apostoliske prefektur Danmarks historie.

Den 14. juli 1869 kjøpte han noen små eldre bygninger. Der fikk Odensemenighetens skole sine første lokaler og der fikk menigheten sin St. Mariæ Kirke, som den 31. mai 1870 ble innviet av prefekt Hermann Grüder.

Søstre som lærerkrefter til skolen og støtter i menigheten søkte og fikk pastor Lichtlé i St. Josefssøstrene, som han også hadde vist velvilje overfor i Christiania da de forberedte et nærvær i Norge.

Sogneprestestillingen måtte etter ny dansk lov forankres i statlig godkjennelse. Da Lichtlé søkte om statlig anerkjennelse i september 1881, etter å ha blitt behørig nominert av sognerådet, motsatte det fynske (lutherske) bispedømmet seg dette med henvisning til hans dårlige danskkunnskaper. Det var tvilsomt om han ville være i stand til å håndtere den sivile registreringsoppgaven som fulgte med statlig anerkjennelse. Likevel fikk Lichtlé sin anerkjennelse etter at han hadde sverget troskapsed til den danske staten og lovet å følge dansk lov. Som katolske kolleger tok han selvfølgelig stilltiende forbehold om at eden bare var gyldig så lenge dansk lov ikke var i strid med Guds og kirkens lov.

I Odense fortsatte han å skrive, til gavn både for norske og danske troende gitt skriftspråkets likhet og hans egen beherskelse særlig av norsk. I 1880 utkom så «Den bedende Christen eller Veiledning for den Christnes Andagt i Kirken og i Hjemmet». i 1882 finner vi utgivelsen «Sange og Lege».

Lichtlé hadde tydeligvis et hissig temperament, og i brev til moder Marie-Félicité i 1884 klaget den stedlige priorinne Thérèse de Jésus over behandlingen hun måtte tåle av sognepresten. Prefekt Johannes von Euch i København tok etterhvert poenget. Søstrenes sadige konflikter med sognepresten gjorde at det rett og slett ikke var mulig å ha ham som skriftefar, og det ble derfor foreslått at oppdraget i stedet skulle overlates til den danske kapellanen Frederik Pohl.

I 1887 reiste pastor Jean Claude Lichtlé på grunn av nedbrutt helse til hjemtraktene i Elsass (Alsace var nå forlengst blitt del av keiserdømmet Tyskland). Han overtok her en lettere virksomhet som aumonier (sjelesørger) og skriftefar ved Sainte Barbes kloster i Strassburg. 

Han døde i Ebersmünster i Elsass ved Schlettstatt i Tyskland (fransk: Ebersmunster, Sélestat) den 30. juli 1902.