Grunnlag og prinsipper i Kirkens sosiallære

Grunnlaget for Kirkens sosiallære

Mennesket som bilde av den treenige Gud

48. Kirkens sosiallære fører oss tilbake til selve hjertet av vår tro: mysteriet om den levende Gud, åpenbart i Jesus Kristus som et fellesskap av personer, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, kjærlighet i relasjon, som gir seg selv til hverandre og meddeler seg til verden. [51] Konsilet minner om at mennesket er kalt til fellesskap med Gud og «ikke fullt ut kan finne seg selv uten oppriktig å gi seg til andre». [52] Dets dypeste kall er å tre inn i den treenige bevegelsen av kjærlighet som mottas og gis videre.

49. Hvis mysteriet om Gud som kjærlighet er sosiallærens kilde, ser vi dens mest konkrete uttrykk i Jesus Kristus, det inkarnerte Ord. Ved å bli menneske trer Guds Sønn inn i vår historie og vårt kjød, og bringer inn i dem den kjærlighet som forener ham med Faderen og Den Hellige Ånd. «Menneskets mysterium finner [...] sin sanne belysning» i ham, [53] fordi hans menneskelighet er fullkomment fri, åpen for andre, i stand til å bygge solidariske og vakre relasjoner, og viet til fullstendig overgivelse av seg selv. De som tror på ham, blir trukket inn i det store fornyelsesverket som begynte med mysteriet om hans lidelse, død og oppstandelse. De bidrar til oppbyggingen av Guds rike ved å lære å ta imot hver kvinne og mann som søster og bror, barn av én og samme Far. Slik søker både forkynnelsen og den kristne livsførsel, ledet av Den Hellige Ånds virke, å frembringe sosiale konsekvenser i verden. [54]

[Menneskets] verdighet avhenger ikke av dets evner, rikdom eller posisjon, og heller ikke av dets gode eller dårlige valg. Den er en gave som går forut for og overgår mennesket, gitt av Gud som uttrykk for hans uendelige kjærlighet. 

Pave Leo XIV

50. I sentrum av det kristne menneskesynet står den grunnleggende bekjennelsen av at mann og kvinne er skapt i den treenige Guds bilde og likhet (jf. 1 Mos 1,26–27). Hvert menneske er i sin natur skapt for relasjon og er tenkt og villet av Gud til å tre inn i fellesskap med ham, med andre og med skaperverket. Dets verdighet avhenger ikke av dets evner, rikdom eller posisjon, og heller ikke av dets gode eller dårlige valg. Den er en gave som går forut for og overgår mennesket, gitt av Gud som uttrykk for hans uendelige kjærlighet. Derfor forblir mennesket alltid Kirkens «vei» [55] og hjertet i ethvert sant arbeid for en helhetlig menneskelig utvikling. [56]

Alle menneskers likeverd

51. Den hellige Johannes Paul II understreket at «den skjerpede sans for menneskets verdighet og egenart, så vel som den respekt som samvittighetens vandring fortjener, utgjør utvilsomt en positiv oppnåelse i den moderne kultur». [57] Denne uttalelsen står i forlengelse av den linjen som allerede var trukket opp av Det annet vatikankonsil, som konstaterte en voksende bevissthet om hvert menneskes opphøyde verdighet, om dets verdi som står over materielle ting, og om dets universelle og ukrenkelige rettigheter og plikter. [58] Det er viktig å passe på at denne voksende bevisstheten om menneskeverdet ikke blir tilslørt under press fra nye ideologier eller visse, svært mektige interesser i dagens verden. Blant disse ideologiene anser jeg som særlig farlig den som antyder at hvert menneske må fortjene eller rettferdiggjøre sin verdi, slik at de som er mer effektive og produktive tillegges større verdi. I et slikt perspektiv reduseres mennesket til et middel for å oppnå resultater, til en ressurs som kan brukes og utnyttes, og blir ikke lenger anerkjent som et mål i seg selv som aldri må gjøres til et middel for andres formål. Men menneskets verdi avhenger ikke av hva det oppnår eller produserer, og det finnes rettigheter som tilkommer alle ganske enkelt fordi de er mennesker. Ingen menneskelig makt kan med rette nekte dem disse rettighetene eller vilkårlig begrense dem. [59]

Det annet vatikankonsil [...] konstaterte en voksende bevissthet om hvert menneskes opphøyde verdighet, om dets verdi som står over materielle ting, og om dets universelle og ukrenkelige rettigheter og plikter.

Pave Leo XIV

52. Når vi snakker om verdighet, bruker vi ikke alltid ordet i samme betydning. Noen ganger sikter vi til den moralske verdigheten, det vil si måten en person innretter sine valg og sine handlinger på. Andre ganger tenker vi på den sosiale verdigheten, det vil si personens livsvilkår og den konkrete respekten vedkommende møtes med i samfunnet. I andre tilfeller viser vi til den eksistensielle verdigheten, altså hvordan en person oppfatter verdien av seg selv og sitt eget liv. Disse dimensjonene av verdighet kan øke eller avta. Utover disse betydningene finnes det imidlertid et dypere plan, det viktigste av alle, nemlig den ontologiske verdigheten. Dette er den verdigheten som tilkommer hvert menneske ganske enkelt fordi det eksisterer, fordi det er villet, skapt og elsket av Gud. [60] Ingen synd, intet nederlag, ingen ydmykelse og ingen utestengelse kan rokke ved den dype verdien av et menneskeliv som Gud har villet og kalt til eksistens. [61]

53. Hvert menneskes grunnleggende verdighet er derfor noe som verken kan erverves eller fortjenes, og som heller ikke trenger å bevises. Den nylig utgitte erklæringen Dignitas infinita sammenfatter Kirkens overbevisning på dette punktet: «Ethvert menneske besitter en uendelig verdighet som er umistelig forankret i hans eller hennes vesen, og som finnes i og uavhengig av enhver omstendighet, tilstand eller situasjon personen måtte befinne seg i», [62] det vil si alltid og uten unntak. Hvert menneskes verdighet kan, slik den hellige Johannes Paul II gjorde, [63] kalles uendelig av to grunner: fordi den kjærligheten Gud elsker mennesket med og kaller det til vennskap med seg gjennom, er uendelig; og fordi denne verdigheten er absolutt ubetinget, i den forstand at man, selv om man fortsatte å lete i det uendelige, aldri ville finne noe som kunne oppheve eller motsi den.

Hvert menneskes verdighet kan [...] kalles uendelig av to grunner: fordi den kjærligheten Gud elsker mennesket med og kaller det til vennskap med seg gjennom, er uendelig; og fordi denne verdigheten er absolutt ubetinget, i den forstand at man, selv om man fortsatte å lete i det uendelige, aldri ville finne noe som kunne oppheve eller motsi den.

Pave Leo XIV

Menneskerettighetenes store verdi

54. Kirken anerkjenner med takknemlighet at «bevegelsen for å identifisere og proklamere menneskerettighetene er et av de viktigste forsøkene på å møte menneskeverdets ufravikelige krav på en virksom måte». [64] Som den hellige Johannes Paul II fremholdt, er Verdenserklæringen om menneskerettighetene, vedtatt av De forente nasjoner 10. desember 1948, fremdeles i vår tid et av de høyeste uttrykkene for menneskehetens samvittighet. [65] Den er «en sann milepæl på veien mot menneskehetens moralske fremskritt». [66] Derfor er menneskerettighetene, sett i et kristent perspektiv, ikke et ytre tillegg til mennesket, men en historisk konkretisering av dets iboende verdighet, som det internasjonale samfunn er kalt til å beskytte og fremme.

55. Menneskerettighetene er ukrenkelige, fordi de er «iboende i mennesket og dets verdighet». [67] Følgelig er de universelle og uavhendelige. [68] Nettopp fordi de er forankret i den felles verdigheten til hver mann og kvinne, får de praktiske konsekvenser og rettslige virkninger, for «det ville være forgjeves å proklamere menneskerettighetene dersom man ikke samtidig gjorde alt som er nødvendig for å sikre plikten til å respektere dem – av alle, overalt og for alle». [69] Blant disse rettighetene er den første retten til liv, fra unnfangelsen til den naturlige død, [70] uten hvilken det er umulig å utøve noen annen rettighet. Når denne grunnleggende retten blir krenket, slik det skjer ved provosert abort, drap på uskyldige og eutanasi, står vi overfor handlinger som Kirken anser som alvorlig gale. [71]

Blant disse rettighetene er den første retten til liv, fra unnfangelsen til den naturlige død, uten hvilken det er umulig å utøve noen annen rettighet. Når denne grunnleggende retten blir krenket, slik det skjer ved provosert abort, drap på uskyldige og eutanasi, står vi overfor handlinger som Kirken anser som alvorlig gale.

Pave Leo XIV

56. Når vi ser på vår tid, kan vi ikke overse at beskyttelsen av menneskerettighetene i dag er utsatt for to særlig alvorlige farer. Den første er at de blir erklært på en rent formell måte, mens det samtidig – i takt med den teknologiske utviklingen – skjer krenkelser av menneskeverdet på skjult eller åpen måte. Den andre, som i virkeligheten er roten til den første, er manglende evne til å erkjenne grunnlaget for deres universelle gyldighet, fordi man har gitt avkall på «søken etter de mest solide grunnlagene for våre beslutninger og våre lover». [72] Pave Frans oppfordret til ikke å undervurdere dette siste problemet. Han minnet om at fornuften, når den tar menneskets natur på alvor, er i stand til å oppdage verdier som gjelder for alle, fordi de springer ut av selve menneskenaturen. Dersom denne søken ble oppgitt, kunne det skje at rettigheter som i dag anses som uantastelige, i fremtiden blir satt i tvil eller nektet av dem som har makten, kanskje etter å ha oppnådd en bare tilsynelatende tilslutning fra en befolkning som er skremt eller manipulert. [73]

57. Samtidig med en økende bevissthet om verdien av hvert menneske og dets rettigheter, har også anerkjennelsen av minoriteters rettigheter vokst. Likevel er det fortsatt en lang vei å gå før rettighetene til en stor del av menneskeheten, nemlig kvinnene, virkelig blir sikret på like vilkår over hele verden. Det er et faktum at «kvinner som rammes av utestengelse, mishandling og vold, er dobbelt fattige, fordi de ofte har mindre mulighet til å forsvare sine rettigheter». [74] Det er derfor ikke nok å slå fast med ord at menn og kvinner har samme verdighet og de samme rettighetene. Dette må komme til uttrykk i konkrete valg, i lovgivning, i tilgang til arbeid, utdanning, samfunnsmessige og politiske ansvar, samt i måten samfunnet lytter til og verdsetter kvinners bidrag. Så lenge dette gapet består, kan vi ikke si at samfunnet fullt ut erkjenner at kvinner har samme verdighet som menn.

Pave Frans [...] minnet om at fornuften, når den tar menneskets natur på alvor, er i stand til å oppdage verdier som gjelder for alle, fordi de springer ut av selve menneskenaturen. 

Pave Leo XIV

58. Det er de konkrete menneskene som teller, hver enkelt av dem og deres familier. Sosiale bevegelser, store politiske erklæringer til fordel for folket og fellesskapsorienterte ideologier har ingen verdi dersom de ikke i siste instans er rettet mot å fremme mennesker – menn og kvinner – med deres umistelige rettigheter. På samme måte er det ikke nok å lovprise individuell frihet eller privat initiativ dersom man samtidig aksepterer at en stor mengde mennesker fortsatt lever uten verdig arbeid, uten beskyttelse og uten tilgang til grunnleggende goder.

Prinsippene i sosiallæren

Prinsippet om det felles gode

59. Å anerkjenne at hver kvinne og hver mann bærer i seg en umistelig verdighet og rettigheter som ingen menneskelig makt kan krenke eller oppheve, krever at vi former måten vi lever sammen på, våre økonomiske og politiske valg og det konkrete uttrykket til våre byer. Her finner vi opphavet til det første store prinsippet i sosiallæren som jeg ønsker å fremheve: det felles gode. Vi kan beskrive det som den sosiale formen for den verdigheten som tilkommer hver enkelt. Da Benedikt XVI viste til de ikke-forhandlingsbare verdiene som Kirken alltid må forsvare, inkluderte han blant disse «fremme av det felles gode». [75] For en kristen er det nemlig en ikke-forhandlingsbar verdi å tre ut av den snevre kretsen av egne interesser og, innenfor rammen av egne muligheter, engasjere seg for det felles gode, på samme måte som det er en ikke-forhandlingsbar verdi å fremme livet.

For en kristen er det nemlig en ikke-forhandlingsbar verdi å tre ut av den snevre kretsen av egne interesser og, innenfor rammen av egne muligheter, engasjere seg for det felles gode, på samme måte som det er en ikke-forhandlingsbar verdi å fremme livet.

Pave Leo XIV

60. Det annet vatikankonsil slo fast at det felles gode består i «summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt». [76] Denne definisjonen gir oss en verdifull første orientering, fordi det felles gode ikke lar seg redusere til en enkel liste over betingelser eller institusjoner. Det er verken summen av de enkeltes fordeler eller skjæringspunktet mellom deres særinteresser. Det er et større gode som tilhører alle, og som bare kan bygges opp, utvikles og bevares i fellesskap. Vi kan si at samfunnslivet når sin fylde når det er rettet mot dette felles gode, slik menneskets moralske handling finner sin fullendelse i valget av det sanne gode. [77]

61. I denne forstand kan vi stadfeste at «helheten er mer enn delene», [78] og nettopp derfor at «den rene summen av individuelle interesser ikke er i stand til å skape en bedre verden for hele menneskeheten». [79] Det er en illusjon å tro at det er nok å søke sin egen fremgang for å bidra til alles beste, uten virkelig å måtte bry seg om andre. Denne forståelsen overser den egentlige og spesifikke verdien av det felles gode: Det er frukten av «gjensidig avhengighet», [80] som frembringer et nettverk av sosialt gode som sprer seg og virker tilbake på menneskene. Det felles gode er en merverdi, et resultat av samspillet og den gjensidige påvirkningen som knytter sammen ulike handlinger, initiativer, anstrengelser og beslutninger. Hvis man bare summerte de individuelle godene, ville man ikke kunne forklare eksistensen av denne merverdien som overskrider dem og samtidig beriker dem.

Det er søken etter det felles gode som gir opphav til et folk, forstått ikke som en ren sum av individer, men som en levende virkelighet der mennesker lærer å erkjenne seg selv som forbundet med hverandre og som medansvarlige for det offentlige liv (res publica).

Pave Leo XIV

62. Det er søken etter det felles gode som gir opphav til et folk, forstått ikke som en ren sum av individer, men som en levende virkelighet der mennesker lærer å erkjenne seg selv som forbundet med hverandre og som medansvarlige for det offentlige liv (res publica). I denne forstand bidrar hvert menneske til å bygge sitt eget folk gjennom «et langsomt og møysommelig arbeid som krever viljen til å integrere seg og lære å gjøre det, helt til man utvikler en møtets kultur i en mangfoldig harmoni». [81] Å arbeide sammen for alles beste betyr å ha et felles prosjekt. Det er åpenbart at det finnes mange ideologiske og pragmatiske forskjeller mellom mennesker, ulike interesser og hyppige konflikter, men det betyr ikke at en dialogisk vei er umulig for å utforme et grunnlag for konsensus som gjør det mulig å etablere et prosjekt for alle og vandre sammen.

63. Staten har til oppgave å sikre samhørighet, enhet og en rettferdig organisering av sivilsamfunnet, slik at det felles gode virkelig kan søkes med alles bidrag. Konkret betyr dette at den offentlige myndighet har den krevende oppgaven å «harmonisere de ulike sektorinteressene på en rettferdig måte» [82] ved å søke en balanse mellom partikulære interesser og det felles gode, uten å la de svakeste bli etterlatt. Når politikken gir avkall på et langsiktig perspektiv og reduseres til kortsiktige beregninger eller sterile polariseringer, mister talen om det felles gode sin troverdighet, og samtidig vokser sosiale ulikheter og splittelser.

Jeg oppfordrer alle til å tenke ut former for samarbeid og mer effektive internasjonale institusjoner som kan ivareta det globale felles gode uten å oppheve folkenes og statenes legitime mangfold.

Pave Leo XIV

64. Dette gjelder også internasjonal politikk. Mens avstanden mellom folk øker, sprer det seg en logikk preget av konfrontasjon og aggressivitet, og den vanskelige veien mot en mer forent og broderlig verden opplever nye og smertefulle tilbakeslag. I dette perspektivet kan det å tale om en felles vei mot en mer rettferdig utvikling for hele menneskeheten «lyde som galskap». [83] Likevel må vi ikke miste håpet. Jeg oppfordrer alle til å tenke ut former for samarbeid og mer effektive internasjonale institusjoner som kan ivareta det globale felles gode uten å oppheve folkenes og statenes legitime mangfold. Fremming av det felles gode kan nemlig aldri skilles fra respekten for folkenes rett til å eksistere, bevare sin identitet og bidra med sin egenart til nasjonenes familie. [84] Ethvert forsøk eller prosjekt på å utslette eller underkaste seg en nasjon er alvorlig umoralsk og derfor uakseptabelt.

Prinsippet om godenes allmenne bestemmelse

65. «Blant de mange implikasjonene av det felles gode har prinsippet om godenes allmenne bestemmelse en umiddelbart sentral plass.» [85] Dette prinsippet minner oss først og fremst om at jordens goder – jorden, vannet, luften og naturressursene – er gitt av Gud til hele menneskeheten for å opprettholde alles liv, nå og i fremtiden, og at hvert menneske har en opprinnelig rett til å bruke disse godene. Den hellige Johannes Paul II minnet om at «Gud har gitt jorden til hele menneskeslekten, slik at den skal forsørge alle sine medlemmer, uten å utelukke eller favorisere noen». [86] Derfor er det «ikke i samsvar med Guds plan å forvalte denne gaven slik at dens frukter bare kommer noen få til gode». [87] I dag er vi kalt til å erkjenne at denne allmenne bestemmelsen ikke bare gjelder materielle goder, men også immaterielle og kulturelle goder.

Siden «den kristne tradisjon aldri har anerkjent retten til privat eiendom som absolutt eller ukrenkelig», må dens sosiale funksjon ikke betraktes som en ren teologisk oppfatning, men som en sikker lære i Kirken, allerede forankret i Den hellige skrift og hos kirkefedrene. 

Pave Leo XIV

66. Det finnes en rett til privat eiendom, som har sin egen legitime mening og funksjon, men den er alltid underordnet godenes allmenne bestemmelse. Ifølge Johannes Paul II er denne underordningen den gylne regel for sosial adferd og det «første prinsipp i hele den etisk-sosiale orden». [88] Kirkens tradisjon har sett eiendom som et middel til å forvalte og beskytte goder slik at de best mulig kan tjene det felles gode. Siden «den kristne tradisjon aldri har anerkjent retten til privat eiendom som absolutt eller ukrenkelig», [89] må dens sosiale funksjon ikke betraktes som en ren teologisk oppfatning, men som en sikker lære i Kirken, allerede forankret i Den hellige skrift og hos kirkefedrene. Derfor har pave Frans minnet om at solidaritet, når den leves fullt ut, også betyr «å gi tilbake til den fattige det som tilkommer ham». [90]

67. Blant de godene som er bestemt for alle, må vi i dag også regne med nye former for eiendom: patenter, algoritmer, digitale plattformer, teknologisk infrastruktur og data. I en tid der nasjonenes rikdom i økende grad avhenger av kunnskap og teknologi, oppstår det en ny ubalanse når disse godene konsentreres hos noen få uten tilstrekkelig deling og tilgang. Dette strider mot godenes allmenne bestemmelse og forsterker skillet mellom de inkluderte og de ekskluderte – mellom dem som kan delta i den digitale revolusjonen og dem som blir stående utenfor. Videre krever omsorgen for vårt felles hjem og ansvaret overfor de fattige og fremtidige generasjoner at bruken av skaperverkets goder og de nye mulighetene teknologien gir, reguleres slik at miljøet respekteres, sløsing unngås og nye former for utnyttelse forhindres.

Dette strider mot godenes allmenne bestemmelse og forsterker skillet mellom de inkluderte og de ekskluderte – mellom dem som kan delta i den digitale revolusjonen og dem som blir stående utenfor.

Pave Leo XIV

Subsidiaritetsprinsippet

68. Subsidiaritetsprinsippet springer ut av det samme menneskesynet som ligger til grunn for refleksjonen om verdighet og det felles gode. Dersom hver kvinne og hver mann er kalt til å ta ansvar for sitt eget liv og bidra til å forme samfunnet, må også samfunnets organisering respektere og fremme dette ansvaret. Kirkens sosiallære kaller «subsidiaritet» prinsippet om at det som enkeltpersoner, familier, lokalsamfunn og mellomliggende fellesskap kan utføre, ikke skal overtas av høyere nivåer. Tvert imot skal høyere instanser anerkjenne, beskytte og fremme friheten og kreativiteten på lavere nivåer, og samordne deres bidrag slik at de kan virke sammen for det felles gode. [91]

69. Siden begynnelsen av den moderne sosiallæren, fra Leo XIII og fremover, har Kirken understreket at verken individet eller familien skal oppslukes av staten, men så langt som mulig få handle fritt, uten at det går på bekostning av det felles gode. [92] Den hellige Johannes Paul II videreførte og utdypet dette perspektivet ved å påpeke at det politiske fellesskapet er til tjeneste for sivilsamfunnet, og at staten skal ivareta det felles gode og gripe inn når det er nødvendig, men uten varig å overta ansvaret til mellomliggende organer og sosiale fellesskap. [93] Subsidiaritet innebærer derfor ikke at staten trekker seg tilbake, men at dens handlinger orienteres riktig. Offentlig inngripen er nettopp nødvendig for å gjøre det mulig for alle samfunnsaktører å utføre sitt oppdrag uten å bli undertrykt eller skjøvet til side. Det er det politiske fellesskapets oppgave å legge til rette for at enkeltpersoner, familier, foreninger og mellomliggende fellesskap kan virkeliggjøre sitt samfunnsoppdrag, uten å bli erstattet eller redusert til rene utførere. [94]

[Subsidiaritetsprinsippet] oppmuntrer til å overvinne enhver form for formyndersk eller assistansepreget styring av samfunnslivet, og fremme en kultur preget av medansvar: en stat som verdsetter borgernes initiativ, og et sivilsamfunn som er i stand til å skape relasjoner og mobilisere krefter i tjeneste for det felles gode. 

Pave Leo XIV

70. Dette prinsippet oppmuntrer til å overvinne enhver form for formyndersk eller assistansepreget styring av samfunnslivet, og fremme en kultur preget av medansvar: en stat som verdsetter borgernes initiativ, og et sivilsamfunn som er i stand til å skape relasjoner og mobilisere krefter i tjeneste for det felles gode. I tråd med subsidiaritetsprinsippet bør beslutninger tas på det nivået som er nærmest mulig dem de gjelder, samtidig som foreningslivet styrkes, slik at befolkningen ikke stilles overfor ferdigfattede beslutninger, men kan delta i utformingen av dem. Der familier, foreninger, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner og den såkalte «tredje sektor» blir anerkjent og støttet, blir samfunnslivet nærmere menneskene, tjenestene bedre tilpasset reelle behov, og løsningene mer kreative og mer respektfulle overfor hver enkelts verdighet. [95]

71. Subsidiaritetsprinsippet gjelder særlig i konteksten av den digitale revolusjonen. Her er det «høyere nivået» ikke staten, men store økonomiske og teknologiske aktører som utøver en faktisk makt over rammene for det felles liv. Dette nivået, som samler kompetanse, data og beslutningsmakt, består av selskaper og plattformer som definerer tilgangsvilkår, synlighet, relasjonsformer og til og med økonomiske muligheter. Subsidiaritet krever at slike prosesser ikke påtvinges ovenfra på en ugjennomsiktig og ensidig måte, men styres mot det felles gode gjennom åpenhet, ansvarlighet og reelle former for deltakelse (uavhengige kontroller, åpenhet om algoritmer, rettferdig tilgang til data og effektive klagemuligheter). [96]

Når det gjelder beslutninger om økonomiske strømmer og digitale plattformer, samt styringen av data og algoritmer, kan man ikke la noen få aktører alene styre utviklingen. 

Pave Leo XIV

72. I dette perspektivet er stater og overnasjonale institusjoner kalt til å sikre rettferdige regler og effektive beskyttelsesmekanismer, slik at lokalsamfunn, mellomliggende institusjoner, skoler, universiteter, kirkelige og frivillige organisasjoner får en reell stemme og kan bidra i vurderinger av beslutninger som påvirker menneskers liv: arbeid, tilgang til tjenester, dataforvaltning og digitale miljøer. Når det gjelder beslutninger om økonomiske strømmer og digitale plattformer, samt styringen av data og algoritmer, kan man ikke la noen få aktører alene styre utviklingen. Det må bygges samarbeidsformer som respekterer de ulike nivåene i verdenssamfunnet og gjør dem medansvarlige for det felles gode. [97]

Solidaritetsprinsippet

73. Etter å ha behandlet det felles gode og subsidiaritet, vil jeg vende meg mot solidaritetsprinsippet. Det springer ut av det menneskesynet som troen gir opphav til: Hvert menneske er skapt i Guds bilde og inngår i et nettverk av relasjoner som forbinder og knytter det til andre mennesker, til folkeslagene og til skaperverket. Den hellige Paul VI minnet om at forpliktelsene til solidaritet, rettferdighet og nestekjærlighet er forankret i det menneskelige og overnaturlige brorskap som forener mennesker og folk med hverandre. [98] Dette brorskapet er ikke bare en indre lengsel hos den troende, men en sosial og politisk virkelighet som må virkeliggjøres i felles valg og handlinger. Solidaritet er dermed den konkrete erkjennelsen av at den enkeltes skjebne er knyttet til alles skjebne. Det er virkelig slik at «ingen blir frelst alene». [99] Slik blir den nære sammenhengen mellom subsidiaritet og solidaritet tydelig. Når subsidiaritet ikke ledsages av solidaritet, ender den med å bli en ren beskyttelse av særinteresser; når solidaritet ikke bæres av subsidiaritet, forfaller den til en form for velferd som ikke fremmer ansvar. [100] Denne sammenvevingen peker også mot ansvaret for ekte deltakelse: Solidaritet kommer til uttrykk når hver enkelt, både alene og sammen med andre, deltar i fellesskapets liv – holder seg informert, organiserer seg, lar sin stemme bli hørt, bidrar til offentlige beslutninger og valg – og påtar seg reelt ansvar, slik at det felles gode virkeliggjøres gjennom felles beslutninger.

Når subsidiaritet ikke ledsages av solidaritet, ender den med å bli en ren beskyttelse av særinteresser; når solidaritet ikke bæres av subsidiaritet, forfaller den til en form for velferd som ikke fremmer ansvar.

Pave Leo XIV

74. På mange områder opplever vi allerede en slags «faktisk solidaritet»: Våre liv er sammenvevd, den globale økonomien og kommunikasjonen gjør at det som skjer ett sted får konsekvenser langt borte, og digitale nettverk forbinder mennesker og fellesskap over hele verden i sanntid. Dette nettverket av relasjoner er likevel ikke solidaritet i full forstand dersom det ikke blir et bevisst valg. Troen inviterer oss til å lese denne virkeligheten som et kall: Vi er ikke bare nær hverandre, men betrodd til hverandre, slik at hver enkelt, så langt det er mulig, tar ansvar for livet og sårene til sin bror og søster. Solidaritet oppstår nettopp når vi velger ikke å forholde oss likegyldige til det som skjer med vår neste, men forvandler uunngåelige bånd – økonomiske, kulturelle og teknologiske – til veier for deling, samarbeid og gjensidig omsorg, og lærer å «tenke og handle i fellesskap». [101]

75. Kirkens sosiallære har gjentatte ganger understreket at solidaritet både er et prinsipp og en dyd. Som prinsipp uttrykker den den objektive orden i relasjonene mellom mennesker, grupper og folk, og viser til en bevissthet om gjensidig avhengighet, der den enkeltes gode går gjennom andres gode. Som dyd krever den en «fast og vedvarende besluttsomhet» [102] til å arbeide for det felles gode, med særlig oppmerksomhet mot de svakeste. Pave Frans har minnet om at solidaritet er «en måte å skape historie på», [103] som bygger et folk og ikke bare en masse av individer. Derfor innebærer den nøkterne og delte livsformer, evnen til å gi avkall på umiddelbare fordeler for å åpne rom for andres fremtid, samt viljen til å utfordre vaner og privilegier – også de som er knyttet til digitalt forbruk og bruk av teknologi – når de hindrer andre i å leve med verdighet.

Solidaritet oppstår nettopp når vi velger ikke å forholde oss likegyldige til det som skjer med vår neste, men forvandler uunngåelige bånd – økonomiske, kulturelle og teknologiske – til veier for deling, samarbeid og gjensidig omsorg, og lærer å «tenke og handle i fellesskap».

Pave Leo XIV

76. I en verden preget av stadig tettere forbindelser mellom mennesker, samfunn og nasjoner, får solidariteten også en global dimensjon. Benedikt XVI har understreket sammenhengen mellom utvikling, rettferdighet og ansvar overfor fremtidige generasjoner, og minnet om at sann utvikling krever solidaritet mellom generasjoner [104] samt oppmerksomhet på båndene som knytter oss til det naturlige miljøet. I dag omfatter dette ansvaret også den digitale og informasjonsmessige infrastrukturen. På samme måte som det naturlige miljøet kan også det «digitale økosystemet» bevares eller utnyttes, deles eller monopoliseres. Solidaritet krever at beslutninger om data, algoritmer, plattformer og kunstig intelligens ikke bare tar hensyn til den umiddelbare fordelen for noen få, men også til virkningen for hele menneskeheten og for kommende generasjoner.

Prinsippet om sosial rettferdighet

77. For det kristne fellesskapet er sosial rettferdighet en konkret måte å følge Jesus og være trofast mot evangeliet på. I Det nye testamente forkynner Jesus «et godt budskap for fattige» (Luk 4,18) og identifiserer seg med de minste, de syke, de fengslede og de fremmede (jf. Matt 25,31–46). Slik lærer han oss at rettferdighet springer ut av og fullbyrdes i broderlighet, fordi måten vi nærmer oss de minste og forholder oss til dem på, konkret blir målestokken for vårt forhold til Gud og til våre medmennesker. Rettferdighet angår imidlertid ikke bare individers handlinger, men også hvordan samfunnets strukturer er utformet og organisert. Det annet vatikankonsil minner i denne sammenheng om at hver institusjon er kalt til å tjene mennesket og dets verdighet. [105] Sosial rettferdighet kjennetegnes derfor ved at en samfunnsmessig, økonomisk og politisk orden gjør det mulig for alle – særlig de svakeste – å leve et virkelig menneskeverdig liv, uten at noen blir etterlatt.

Sosial rettferdighet kjennetegnes derfor ved at en samfunnsmessig, økonomisk og politisk orden gjør det mulig for alle – særlig de svakeste – å leve et virkelig menneskeverdig liv, uten at noen blir etterlatt.

Pave Leo XIV

78. Den nyere kirkelære har understreket at sosial rettferdighet krever et blikk som tar utgangspunkt i de siste. Den hellige Johannes Paul II har talt om en preferanse for de fattige [106] som må prege både personlige og samfunnsmessige valg, mens pave Frans har fordømt en «bruk-og-kast-kultur» [107] som stadig skaper nye former for utstøting. I dette perspektivet krever sosial rettferdighet at vi ser mennesker og folk med utgangspunkt i de mest sårbare: fattige, migranter, flyktninger, internt fordrevne, ofre for vold og mennesker som lever i urbane eller eksistensielle periferier.

79. Begrepet «sosial rettferdighet» hjelper oss å erkjenne at urettferdighet ikke bare oppstår gjennom feil valg hos enkeltpersoner, men også gjennom strukturer, mekanismer og økonomiske og kulturelle systemer som nærmest automatisk produserer ulikhet. Den hellige Johannes Paul II har i denne sammenheng talt om syndens strukturer, [108] som står i motsetning til Guds vilje og krever en forpliktelse til både personlig og samfunnsmessig omvendelse I dette perspektivet handler rettferdighet ikke bare om en mer rettferdig fordeling av goder eller om å korrigere eksisterende urett, men får også en gjenopprettende dimensjon. Den tar sikte på å gjenoppbygge brutte relasjoner og inkludere dem som er blitt utestengt, med tanke på de sårene som uretten har etterlatt: krig, kolonialisme, rasisme eller kjønnsdiskriminering, vold mot hele folk og utnyttelse. Dette kan innebære å gi tilbake verdighet og stemme til dem som er blitt oversett, fremme prosesser for å lege det kollektive minnet, motarbeide diskriminerende lover og praksiser og gi konkret støtte til dem som fortsatt bærer konsekvensene av tidligere urett.

Rettferdighet krever at man hindrer fremveksten av nye former for ekskludering og frihetsberøvelse: mennesker og folk som nektes eller hindres i tilgang til grunnleggende teknologi, samfunn som utsettes for inngripende overvåking, og sosiale grupper som rammes av uoversiktlige algoritmer som gjentar fordommer og diskriminering.

Pave Leo XIV

80. I dag må sosial rettferdighet også forholde seg til det miljøet som formes av digitale teknologier. Utbredelsen av globale nettverk, plattformer og systemer for kunstig intelligens endrer måten vi informerer oss på, kommuniserer og får tilgang til tjenester. Rettferdighet krever at man hindrer fremveksten av nye former for ekskludering og frihetsberøvelse: mennesker og folk som nektes eller hindres i tilgang til grunnleggende teknologi, samfunn som utsettes for inngripende overvåking, og sosiale grupper som rammes av uoversiktlige algoritmer som gjentar fordommer og diskriminering. En rettferdig sosial orden i den digitale tidsalderen er en orden som sikrer alle lik tilgang til muligheter, beskytter de yngste og mest sårbare, bekjemper hat og desinformasjon og underlegger bruk av data og teknologi offentlig kontroll, slik at ikke profitt alene blir styrende, men hvert menneskes verdighet og hele folkets beste.

81. En avgjørende prøve på sosial rettferdighet i vår tid er behandlingen av migranter, flyktninger og alle som er tvunget til å forlate sine hjem på grunn av fattigdom, vold, klimaendringer og miljøkatastrofer. Måten et samfunn behandler dem på, avslører om rettferdigheten er preget av frykt eller av broderlighet. Pave Frans har oppfordret oss til å se migranter ikke bare som et problem som skal håndteres, men som «et levende bilde av Guds folk på vandring»; [109] mennesker med verdighet, ressurser og drømmer, som har rett til respekt og som søker å bli aktive medlemmer av samfunnene som tar imot dem. Sosial rettferdighet på dette området innebærer minst to gjensidige forpliktelser. På den ene siden å verne om håpet til dem som er tvunget til å reise, gjennom trygge og lovlige migrasjonsveier, verdige mottaksforhold og reelle muligheter for integrasjon. På den andre siden å fremme retten til å bli i eget hjemland i fred og sikkerhet, ved å ta tak i de grunnleggende årsakene til migrasjon, også dem som henger sammen med økonomisk urett og klimakrisen. Når disse rettighetene blir respektert, kan migrasjon bli en anledning til møte og gjensidig berikelse mellom folk.

På den ene siden å verne om håpet til dem som er tvunget til å reise, gjennom trygge og lovlige migrasjonsveier, verdige mottaksforhold og reelle muligheter for integrasjon. På den andre siden å fremme retten til å bli i eget hjemland i fred og sikkerhet, ved å ta tak i de grunnleggende årsakene til migrasjon, også dem som henger sammen med økonomisk urett og klimakrisen.

Pave Leo XIV

Helhetlig menneskelig utvikling

82. I encyklikaen Populorum progressio bekrefter Paul VI at utvikling bare er sann dersom den er «helhetlig», det vil si at «den må ha hvert menneske og hele mennesket i sikte». [110] I de påfølgende tiårene har Kirkens sosiallære tatt opp og utdypet dette uttrykket for å angi den konkrete måten de store prinsippene – verdighet, det felles gode, godenes universelle bestemmelse, subsidiaritet, solidaritet og sosial rettferdighet – finner sin konkrete anvendelse i historien. Med «helhetlig menneskelig utvikling» forstår vi en prosess der menneskers og folks vekst omfatter alle dimensjoner av tilværelsen, og som også åpner opp fremtiden for kommende generasjoner.

83. Utvikling er både en oppgave og en rettighet for mennesker og nasjoner. Den krever minimumsvilkår som gjør det mulig for hvert menneske og hvert folk å modnes i samsvar med sin verdighet, uten å holdes i avhengighet eller utelukkes fra tilgang til nødvendige goder. Utvikling er virkelig menneskelig når den setter mennesket, og ikke opphopning av goder, i sentrum, og når den også angår folkene, ikke bare enkeltpersoner. Rettferdighet krever anerkjennelse av sosiale rettigheter og folkenes rettigheter, og innebærer ansvar overfor dem som kommer etter oss. Derfor er det ikke menneskelig utvikling når noen øker sitt forbruk ved at kostnader og skader veltes over på andre, eller når hele regioner henvises til underordnede roller og hindres i å virkeliggjøre sitt potensial. [111] Utvikling er helhetlig når den ikke begrenses til det økonomiske området, men fremmer livskvaliteten i dens åndelige, kulturelle, moralske og relasjonelle dimensjoner, med respekt for vårt felles hjem, folkenes mangfold og deres levemåter. [112]

Utvikling er helhetlig når den ikke begrenses til det økonomiske området, men fremmer livskvaliteten i dens åndelige, kulturelle, moralske og relasjonelle dimensjoner, med respekt for vårt felles hjem, folkenes mangfold og deres levemåter.

Pave Leo XIV

84. Ideen om helhetlig menneskelig utvikling finner i dag en avgjørende prøvestein i den helhetlige økologien, som er blitt en uunnværlig dimensjon i Kirkens sosiallære. Kvaliteten på utviklingen måles nemlig på dens evne til å holde sammen, uten å skille dem ad, rettferdighet overfor menneskene og omsorgen for vårt felles hjem, ved å fremme verdige levekår, tilgang til nødvendige goder, rettferdige sosiale relasjoner, vern om skaperverket og omsorg for fremtidige generasjoner. Det følger av dette at det ikke er ekte fremgang dersom noen fås velstand øker mens økosystemer forringes, kostnader veltes over på de mest sårbare samfunnene, eller levekårene til dem som kommer etter oss, settes i fare.

85. Forstått på denne måten er helhetlig menneskelig utvikling rammen vi tolker vår tids forandringer innenfor, også den digitale revolusjonen. Teknologiske innovasjoner – inkludert kunstig intelligens – er ikke nøytrale. De kan enten fremme deltakelse og rettferdighet, eller forsterke ulikhet, kontroll og utestenging. Derfor må de vurderes ut fra et avgjørende spørsmål: Bidrar de virkelig til at mennesker og folk vokser i menneskelighet og broderlighet, i respekt for vårt felles hjem og for fremtidige generasjoner? Her blir prinsippene i sosiallæren konkrete vurderingskriterier når det gjelder spørsmålene vi skal behandle i de følgende kapitlene.

Uoffisiell oversettelse til norsk ved katolsk.no

Noter

[51] Jf. Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, Vatikanstaten 2004, 32.

[52] Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 24: AAS 58 (1966), 1045.

[53] Ibid., 22: AAS 58 (1966), 1042.

[54] Jf. Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, 38.

[55] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Redemptor hominis (4. mars 1979), 14: AAS 71 (1979), 284.

[56] Jf. Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), 11: AAS 101 (2009), 647–648.

[57] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Veritatis splendor (6. august 1993), 31: AAS 85 (1993), 1159.

[58] Jf. Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 26: AAS 58 (1966), 1046–1047.

[59] Jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Centesimus annus (1. mai 1991), 11: AAS 83 (1991), 806–807.

[60] Jf. Dikasteriet for troslæren, erklæringen Dignitas infinita (2. april 2024), 7: AAS 116 (2024), 592–593.

[61] Jf. ibid., 8: AAS 116 (2024), 593–594.

[62] Ibid., 1: AAS 116 (2024), 589–590.

[63] Jf. den hellige Johannes Paul II, angelus med funksjonshemmede i katedralen i Osnabrück (16. november 1980): Insegnamenti di Giovanni Paolo II, bind III/2, Vatikanstaten 1980, 1232.

[64] Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, 152.

[65] Jf. den hellige Johannes Paul II, tale til FNs 50. generalforsamling (5. oktober 1995), 2: Insegnamenti di Giovanni Paolo II, bind XVIII/2, Vatikanstaten 1998, 731.

[66] Den hellige Johannes Paul II, tale til FNs 34. generalforsamling (2. oktober 1979), 7: AAS 71 (1979), 1148.

[67] Den hellige Johannes Paul II, budskap til den 32. Verdensdagen for fred (1. januar 1999), 3: AAS 91 (1999), 379.

[68] Jf. den hellige Johannes XXIII, encyklikaen Pacem in terris (11. april 1963), 5: AAS 55 (1963), 259.

[69] Den hellige Paul VI, budskap til den internasjonale konferansen om menneskerettigheter (15. april 1968): AAS 60 (1968), 285.

[70] Jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), 2: AAS 87 (1995), 402.

[71] Jf. Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 27: AAS 58 (1966), 1047–1048; jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Veritatis splendor (6. august 1993), 80: AAS 85 (1993), 1197–1198; jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Evangelium vitae (25. mars 1995), 7–28: AAS 87 (1995), 408–427.

[72] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 208: AAS 112 (2020), 1043.

[73] Jf. ibid., 209: AAS 112 (2020), 1043–1044.

[74] Ibid., 23: AAS 112 (2020), 977. Jf. den apostoliske formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), 212: AAS 105 (2013), 1108.

[75] Benedikt XVI, den apostoliske formaning Sacramentum caritatis (22. februar 2007), 83: AAS 99 (2007), 169.

[76] Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 26, AAS 58 (1966), 1046–1047.

[77] Jf. Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, 164.

[78] Frans, den apostoliske formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), 235: AAS 105 (2013), 1115.

[79] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 105: AAS 112 (2020), 1005.

[80] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), 38: AAS 80 (1988), 564.

[81] Frans, den apostoliske formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), 220: AAS 105 (2013), 1110.

[82] Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, 169.

[83] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 16: AAS 112 (2020), 974.

[84] Jf. den hellige Johannes Paul II, tale til FNs 50. generalforsamling (5. oktober 1995), 8: Insegnamenti di Giovanni Paolo II, bind XVIII/2, 735.

[85] Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, 171.

[86] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Centesimus annus (1. mai 1991), 31: AAS 83 (1991), 831.

[87] Den hellige Johannes Paul II, preken under messen for bønder i Recife (7. juli 1980), 4: AAS 72 (1980), 926.

[88] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Laborem exercens (14. september 1981), 19: AAS 73 (1981), 626.

[89] Frans, encyklikaen Laudato si’ (24. mai 2015), 93: AAS 107 (2015), 884; jf. encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 120: AAS 112 (2020), 1010.

[90] Frans, den apostoliske formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), 189: AAS 105 (2013), 1099.

[91] Jf. Det pavelige råd for rettferdighet og fred, Kompendium over Kirkens sosiallære, 187.

[92] Jf. Leo XIII, encyklikaen Rerum novarum (15. mai 1891), 26: AAS 23 (1890–1891), 656.

[93] Jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Centesimus annus (1. mai 1991), 11: AAS 83 (1991), 806–807.

[94] Jf. ibid.

[95] Jf. ibid., 48: AAS 83 (1991), 852–854.

[96] Jf. Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 169: AAS 112 (2020), 1028.

[97] Jf. ibid., 168: AAS 112 (2020), 1027–1028.

[98] Jf. den hellige Paul VI, encyklikaen Populorum progressio (26. mars 1967), 17: AAS 59 (1967), 265–266.

[99] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 32 og 54: AAS 112 (2020), 980 og 988.

[100] Jf. Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), 58: AAS 101 (2009), 693–694.

[101] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 116: AAS 112 (2020), 1009.

[102] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), 38: AAS 80 (1988), 564.

[103] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 116: AAS 112 (2020), 1009.

[104] Jf. Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), 48: AAS 101 (2009), 685.

[105] Jf. Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 25: AAS 58 (1966), 1045–1046.

[106] Jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), 42: AAS 80 (1988), 572–574.

[107] Frans, den apostoliske formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), 53: AAS 105 (2013), 1042.

[108] Jf. den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), 36–37: AAS 80 (1988), 561–564.

[109] Jf. Frans, budskap til den 110. Verdensdagen for flyktninger og migranter (29. september 2024): AAS 116 (2024), 735.

[110] Den hellige Paul VI, encyklikaen Populorum progressio (26. mars 1967), 14: AAS 59 (1967), 264.

[111] Jf. ibid., 17: AAS 59 (1967), 265–266; Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 125–127: AAS 112 (2020), 1012–1013.

[112] Jf. den hellige Paul VI, encyklikaen Populorum progressio (26. mars 1967), 14: AAS 59 (1967), 264; Benedikt XVI, tale til det diplomatiske korps akkreditert til Den hellige stol (8. januar 2007): AAS 99 (2007), 73; Frans, tale til deltakerne på det tredje globale møtet i urfolksforumet til Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (15. februar 2017): AAS 109 (2017), 244–245.