Utviklingen av sosiallæren fra Leo XIII til i dag

De første skrittene i Kirkens sosiallære

29. Det vi i dag kaller «Kirkens sosiallære» oppstod ikke plutselig i moderne tid. Den samler og organiserer en lang tradisjon av kirkelig refleksjon over samfunnslivet som har sine kilder i Den hellige skrift, kirkefedrene samt teologiske og juridiske utlegninger i middelalderen og nyere tid. Uttrykket «Kirkens sosiallære» ble brukt for første gang av Pius XII i 1950, [23] men innholdet det rommer – forstått som et organisk korpus av lære om samfunnet – begynte å ta form med Leo XIIIs encyklika Rerum novarum. Stilt overfor sin tids «nye ting» – konflikten mellom arbeid og kapital, arbeiderspørsmålet, økonomiske og sosiale omveltninger – nøyde Leo XIII seg ikke med å registrere ubehaget, men så i disse situasjonene en arena for Kirkens pastorale oppdrag, underkastet dem en grundig vurdering og belyste deres årsaker samt mulige løsninger i lys av evangeliet og et helhetlig syn på mennesket som skapt i Guds bilde. Den hellige Johannes Paul II så i denne fremgangsmåten et «varig paradigme» [24] for sosiallæren: en forbilledlig praksis der Kirken, stilt overfor historiske endringer, utøver sin rett og plikt til å undersøke samfunnsforholdene, uttale seg om dem og peke på veier til rettferdige løsninger. Slik blir troens tidløse innhold og Kirkens eldgamle visdom uttrykt i en levende lære som forblir tro mot evangeliet samtidig som den vokser i møte med hver tids «nye ting».

30. Encyklikaen Rerum novarum av Leo XIII utgjør en milepæl i utviklingen av sosiallæren. Dokumentet setter arbeidets og arbeiderens verdighet i sentrum for sin refleksjon, fastslår retten til rettferdig lønn for en selv og ens familie, anerkjenner i mennesket en grunnleggende verdi med forrang foran kapital og profitt, forsvarer privat eiendom sammen med dens uunnværlige sosiale funksjon, verdsetter arbeiderforeninger og foreslår former for samarbeid mellom de ulike delene av samfunnet som et alternativ til «klassekampens» logikk. Det er derfor ikke overraskende at Pius XI kunne beskrive det som et «Magna Carta» [25] for kristent samfunnsengasjement. I Rerum novarum får Kirkens eldgamle visdom om mennesket og samfunnslivet en ny form som er i stand til å måle seg med den industrielle tidsalderen og gi det første store systematiske rammeverket for sosiallæren som skulle utvikles videre i de påfølgende tiårene. Selv om mange av de historiske forholdene Leo XIII beskrev har endret seg, er minst to innsikter fortsatt høyst aktuelle: det menneskelige arbeidets forrang foran enhver rent produktiv eller finansiell logikk, med tilhørende fokus på menneskene og familiene som er mest utsatt for utnyttelse, samt den uoppløselige forbindelsen mellom forkynnelsen av evangeliet og søken etter en mer rettferdig samfunnsorden. Slik fortsetter Rerum novarum å minne oss om at det ikke finnes noen sann evangelisering som ikke også berører strukturene for menneskelig sameksistens.

Subsidiaritetsprinsippet [...] innebærer at det som kan utføres av enkeltpersoner, familier, mellomliggende organer og lokalsamfunn ikke skal overtas av høyere instanser.

Pave Leo XIV

31. Encyklikaen Quadragesimo anno av Pius XI, publisert i 1931 i anledning 40-årsjubileet for Rerum novarum og midt under den store økonomiske verdenskrisen, går et skritt videre i utviklingen av sosiallæren. Den nøyer seg ikke med å ta opp «arbeiderspørsmålet» på nytt, men utvider blikket til den økonomiske og politiske ordens samlede utforming. Den fordømmer konsentrasjonen av økonomisk makt i hendene på noen få; kritiserer både grenseløs konkurranse og kollektivistiske prosjekter som opphever menneskers frihet og ansvar; bekrefter ettertrykkelig arbeidernes foreningsrett og gjentar kravet om at lønn skal stå i forhold ikke bare til ytelse, men også til arbeiderens og hans families behov. I denne sammenheng formulerer den på systematisk vis subsidiaritetsprinsippet, som skulle bli et av sosiallærens faste holdepunkter og som innebærer at det som kan utføres av enkeltpersoner, familier, mellomliggende organer og lokalsamfunn ikke skal overtas av høyere instanser. I tillegg til disse bidragene fremhever Pius XI tydelig eiendommens sosiale funksjon og fordømmer i flere av sine læredokumenter – fra encyklikaene Non abbiamo bisogno og Mit brennender Sorge til Divini Redemptoris – de totalitære systemene som krenker menneskets verdighet, kveler samfunnslivet, opphøyer staten utover dens rette plass og bruker rase som diskriminerende kategori. For vår tid forblir minst tre innsikter i hans sosiallære særlig aktuelle: bevisstheten om at urettferdighet ikke bare gjelder individuell atferd, men også økonomiske og institusjonelle strukturer; verdien av subsidiaritetsprinsippet, som oppfordrer til å styrke den forenings- og fellesskapsbaserte samfunnsveven og unngå nye maktkonsentrasjoner; samt sammenhengen mellom arbeidets verdighet, rettferdig lønn og familiers reelle mulighet til å leve et menneskeverdig liv.

32. I den dramatiske konteksten av andre verdenskrig og gjenoppbyggingsårene gir Pius XIIs lære et betydelig bidrag til utviklingen av sosiallæren, særlig gjennom radiobudskapene i julen, der han skisserer hovedtrekkene ved en internasjonal orden bygget på anerkjennelsen av menneskeverd, rettferdighet og fred. Ved disse anledningene foreslår paven en dialog med samfunnet med utgangspunkt i en forpliktende henvisning til naturretten, forstått som et sett av objektive prinsipper som går forut for individers og staters interesser, og som må regulere nasjonenes indre liv så vel som deres gjensidige relasjoner. Pius XII tillegger dessuten yrkesorganisasjoner, arbeiderforeninger og de ulike mellomliggende organene i det økonomiske og sosiale liv en avgjørende rolle, og anerkjenner disse organiserte samfunnsformene som en viktig garanti for samfunnsmessig balanse og beskyttelse av det felles gode. Han understreker nødvendigheten av en sterk rettsstat for å forhindre maktmisbruk, og anerkjenner demokratiet som et egnet redskap for å fremme en rettmessig utøvelse av myndighet. Samtidig advarer han mot ethvert forsøk på å basere retten på nytte eller makt, og minner om at en internasjonal orden som bestemmes av de sterkestes fordel, utsetter de svakere folkene for undertrykkelse og undergraver tilliten mellom nasjonene ved roten. Til slutt identifiserer han de dype økonomiske ubalansene mellom landene som en av faktorene som nærer konflikter. [26] For vår tid, som er preget av nye former for global makt og voksende ulikheter, forblir særlig tre retningslinjer betydningsfulle: kravet om at retten må gå forut for interesser; bevisstheten om at økonomiske ulikheter er grobunn for spenninger og vold; og verdien av et forenings- og fellesskapsliv som er i stand til å formidle mellom individ og stat. Disse fortsetter å gi sosiallæren viktige kriterier for å forstå globaliseringens dynamikk og for å fremme en mer rettferdig og fredelig internasjonal orden.

Naturretten, [...] et sett av objektive prinsipper som går forut for individers og staters interesser, og som må regulere nasjonenes indre liv så vel som deres gjensidige relasjoner.

Pave Leo XIV

Årene under Det annet vatikankonsil

33. Med den hellige Johannes XXIII begynner en ny fase i sosiallæren, preget av et tydeligere fokus på de sosiale spørsmålenes globale dimensjon og på rettighetsspråket. I Mater et Magistra fremstiller han den kristne tro som et lys som er i stand til å forene himmel og jord, og minner på at selv om Kirkens primære oppdrag er helliggjørelse og forkynnelse av evige goder, forsømmer den likevel ikke de konkrete behovene i menneskenes daglige liv, men engasjerer seg for ethvert sant menneskelig gode. [27] Ut fra dette helhetlige menneskesynet understreker han at samfunnslivet krever en balanse mellom initiativer av borgere og grupper – som er kalt til å organisere seg og samarbeide – og handlinger av staten, som skal koordinere og støtte uten å kvele de ulike aktørenes frihet og ansvar. Derav fokuset på rettferdig lønn for arbeid, medvirkning for arbeidere og de voksende ulikhetene mellom landene. Noen år senere, i Pacem in terris, henvender Johannes XXIII seg for første gang ikke bare til de troende, men til alle mennesker av god vilje, knytter på organisk vis menneskets verdighet sammen med anerkjennelsen av grunnleggende rettigheter og plikter, og foreslår en samfunnsorden – også på internasjonalt nivå – bygget på sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet. [28] Av særlig betydning for vår tid, preget av utbredte konflikter og nye former for global gjensidig avhengighet, forblir det universelle perspektivet i hans appell, henvisningen til menneskerettighetene som felles språk samt overbevisningen om at varig fred krever institusjoner og relasjoner mellom folkene som er inspirert av hvert menneskes verdighet.

34. Det annet vatikankonsil markerte et vendepunkt i Kirkens selvforståelse i dagens verden. I pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes har det gitt oss et bilde av en kirke som kommer nær menneskeheten, engasjerer seg i verden og er forpliktet til å reflektere ikke ut fra abstrakte skjemaer, men med utgangspunkt i konkrete historiske situasjoner. Teksten tar for seg de store spørsmålene om ekteskap og familie, det økonomiske og sosiale liv, det politiske fellesskap, krig og fred, og understreker at økonomiske og institusjonelle strukturer bare er rettferdige i den grad de tjener menneskets helhetlige utvikling og fremmer alles ansvarlige deltakelse. [29] Betydningen av dette konsildokumentet for Kirkens sosiallære ligger ikke bare i at det åpnet nye perspektiver for tematisk refleksjon, men også i at det ga en metode for skjelning som inviterer oss til å lese historiske endringer med evangeliets blikk og menneskelig sakskunnskap. Denne tilnærmingen viser at dialog med verden ikke er et taktisk valg for Kirken, men et konkret uttrykk for dens oppdrag, fordi evangeliet som en surdeig kan forvandle samfunnets strukturer innenfra og åpne veier til større menneskelighet. I dette perspektivet passer også erklæringen Dignitatis humanae, der konsilet anerkjenner at religionsfrihet er en grunnleggende rettighet som er forankret i menneskets verdighet og må garanteres av rettsordenen, slik at ingen blir tvunget til å handle mot sin samvittighet eller hindres i å søke og bekjenne sannheten privat eller offentlig. [30] Dette prinsippet, som er så viktig i vår tid, fortsetter å gi sosiallæren avgjørende kriterier for vern av mennesket samt byggingen av pluralistiske og fredelige samfunn.

Selv om Kirkens primære oppdrag er helliggjørelse og forkynnelse av evige goder, forsømmer den likevel ikke de konkrete behovene i menneskenes daglige liv, men engasjerer seg for ethvert sant menneskelig gode.

Pave Leo XIV

35. I den hellige pave Paul VIs pontifikat fremtrer en forståelse av fred som ikke reduseres til fravær av krig, men som tar form på veien mot en helhetlig menneskelig utvikling. I Populorum progressio beskriver han utvikling som overgangen fra mindre menneskelige til mer menneskelige levekår og forstår den som en prosess som angår «ethvert menneske og hele mennesket», [31] altså alle sider ved mennesket og alle folk uten unntak. På dette grunnlaget kan Paul VI slå fast at en slik utvikling i virkeligheten er «fredens nye navn», [32] fordi den tar sikte på å fjerne røttene til urettferdighet og konflikt og åpne rom for et mer verdig liv for alle. Også opprettelsen av Den pavelige kommisjon for rettferdighet og fred (Iustitia et Pax) må forstås i dette lyset, som et forsøk på å gi denne innsikten en stabil form på kirkelig og internasjonalt nivå og å holde levende bevisstheten om det voksende gapet mellom rike og fattige land, samt om nødvendigheten av en politikk som fremmer mer menneskelige levekår for alle.

36. Med Octogesima adveniens, skrevet i anledning 80-årsjubileet for Rerum novarum, anvender Paul VI dette perspektivet på det postindustrielle samfunnet, som er preget av urbane omveltninger, nye former for fattigdom, endringer i arbeidslivet og raske kulturelle endringer som setter spørsmålstegn ved menneskers og samfunns fremtid. For Paul VI er evangeliet, selv om det ble forkynt, skrevet og levd i en historisk og kulturell kontekst som er svært forskjellig fra vår, ikke et «utdatert» budskap. Det gir en visjon om mennesket, relasjoner, myndighet og det felles gode som også i dag kan rettlede økonomiske, politiske og kulturelle valg. [33] Med andre ord forblir evangeliet aktuelt fordi det gir kriterier for å gjenkjenne – i stadig nye situasjoner – hva som menneskeliggjør eller umenneskeliggjør, hva som frigjør eller undertrykker. For Kirkens sosiallære er nettopp dette den mest krevende arven etter Paul VI: Så lenge det finnes folk i verden som er utelukket fra en menneskeverdig utvikling, kan ikke det kristne fellesskapet nøye seg med å forkynne fred i abstrakt forstand; den må la evangeliet, med utgangspunkt i dem som står på sidelinjen, bedømme de økonomiske og politiske strukturene som – slik Johannes Paul II senere minte om – kan bli regelrette «syndens strukturer», [34] slik at ingen mennesker og ingen folk blir behandlet som overflødige i utviklingsprosesser.

Evangeliet [...] gir en visjon om mennesket, relasjoner, myndighet og det felles gode som også i dag kan rettlede økonomiske, politiske og kulturelle valg.

Pave Leo XIV

Læren i nyere tid

37. Den rike sosiallæren til den hellige Johannes Paul II befinner seg i skjæringspunktet mellom krisen i det 20. århundres store ideologiske systemer og starten på den økonomiske globaliseringen. I encyklikaen Laborem exercens, skrevet nitti år etter utgivelsen av Rerum novarum, åpner han et nytt spor for refleksjon over arbeid. Der blir rettferdig lønn fremstilt som et konkret mål på rettferdigheten i hele det sosioøkonomiske systemet, fordi det viser om arbeideren blir behandlet som en person eller som en ren produksjonskostnad. [35] Arbeidet betraktes ikke bare som et problem som må løses eller et middel til å skaffe inntekt, men som et grunnleggende gode for mennesket, et prinsipp for økonomisk virksomhet og nøkkelen til hele samfunnsspørsmålet. I arbeidet bringer mennesket inn sin frihet, sin kreativitet og sin evne til samarbeid, og bidrar dermed til samfunnets kulturelle og moralske opphøyelse. [36] I lys av dette kan de ulike formene for usikkerhet i arbeidslivet, fragmenteringen av yrkesløp og automatisering ikke vurderes ut fra effektivitet alene, men med utgangspunkt i arbeiderens verdighet, retten til en tilstrekkelig lønn og den reelle muligheten til å delta i samfunnslivet.

38. I anledning 20-årsjubileet for Populorum progressio tar Johannes Paul II i encyklikaen Sollicitudo rei socialis på nytt opp problemet med underutvikling. Han erkjenner at mange forsøk på å redusere de fattige folkenes økonomiske etterslep og støtte deres industrialisering har mislyktes, idet han konstaterer at gapet mellom nord og sør i verden vedvarer og til tider til og med blir større. [37] Han fordømmer dessuten økonomiske, finansielle og kommersielle mekanismer som styres av de sterkere landene, strukturelt favoriserer deres interesser og kveler de svakere økonomiene, og han krever at disse mekanismene ikke bare underlegges en teknisk, men også en seriøs etisk vurdering. [38] I denne sammenheng forstås solidaritet som konkret medansvar mellom mennesker, folk og nasjoner, en form for sosialt vennskap eller politisk kjærlighet rettet mot den «kjærlighetens sivilisasjon» som Paul VI etterlyste. [39]

I denne sammenheng forstås solidaritet som konkret medansvar mellom mennesker, folk og nasjoner, en form for sosialt vennskap eller politisk kjærlighet rettet mot den «kjærlighetens sivilisasjon» som Paul VI etterlyste.

Pave Leo XIV

39. I anledning hundreårsjubileet for Rerum novarum gir encyklikaen Centesimus annus til slutt en vurdering av sammenbruddet av det sovjetiske systemet og fremveksten av demokrati og markedsøkonomi. Den hellige Johannes Paul II viderefører Pius XIIs budskap om at Kirken kan verdsette demokratiet i den grad det sikrer borgernes reelle deltakelse, gjør det mulig å velge og skifte ut styrende myndigheter på fredelig vis, og forhindrer at makten monopoliseres av små eliter som drives av særinteresser eller ideologier. [40] På samme måte anerkjenner han markedets og det private initiativets positive potensial, men bare når disse er underordnet moralloven og styrt av solidaritetsprinsippet. De svakeste skal ikke ofres for profitt. [41] Dette forblir dermed en særlig aktuell arv for Kirkens sosiallære. Bekreftelsen av sammenhengen mellom arbeidets verdighet, solidaritet mellom folkene og en kritisk vurdering av demokrati og markedsøkonomi fortsetter å gi kriterier for å bedømme nye former for utnyttelse, ekskludering og kriser i politisk representasjon.

40. I sin sosialencyklika Caritas in veritate ønsket pave Benedikt XVI å ta opp igjen og utdype utviklingsbegrepet som ble presentert i Populorum progressio, og lese det på nytt i lys av globaliseringen. Han minner på at utvikling bør ta form av «en ekte og virkelig bærekraftig vekst, til nytte for alle» [42], det vil si en økonomisk fremgang som virkelig er inkluderende og respekterer skaperverkets grenser. Han konstaterer imidlertid at det i de rike landene oppstår nye kategorier av fattige og at nye former for ekskludering vokser, mens små grupper i de fattigste regionene lever i en forbruksorientert velstand som eksisterer side om side med situasjoner preget av umenneskelig nød. [43] Han observerer videre at det nye globale økonomiske og finansielle systemet, preget av stor mobilitet for kapital og produksjonsmidler, har redusert statenes politiske makt og deres evne til å styre økonomiske prosesser. [44] Derfor understreker han at økonomisk virksomhet ikke kan gjøre krav på å løse sosiale problemer bare ved å utvide markedets logikk, men må rettes mot det felles gode, som det politiske fellesskapet har et eget og uerstattelig ansvar for. [45]

[Johannes Paul II] anerkjenner [...] markedets og det private initiativets positive potensial, men bare når disse er underordnet moralloven og styrt av solidaritetsprinsippet, uten å ofre de svakeste til profittens logikk. 

Pave Leo XIV

41. I sentrum av denne nylesningen setter Benedikt XVI kjærligheten, idet han fastslår at den er «kjernen i Kirkens sosiallære», [46] forutsatt at den alltid er forenet med sannheten; og han konstaterer med bekymring at man nettopp på de sosiale, juridiske, politiske og økonomiske områdene har en tendens til å erklære den moralsk irrelevant. Det nye i hans bidrag består i å vise at utvikling, rettferdighet, institusjoner og marked ikke er nøytrale realiteter, men arenaer hvor kjærligheten i sannheten må ta historisk form. For vår tid, preget av voksende ulikheter, press fra finansmarkedene, miljøkrise og mistillit til politikken, forblir denne læren aktuell, fordi den krever at enhver utviklingsmodell vurderes ut fra sin evne til å være inkluderende og bærekraftig, til å gjenoppbygge forholdet mellom økonomi og politikk rundt det felles gode, og til å gi kjærligheten en kritisk og skapende rolle i det offentlige liv.

42. Pave Frans’ sosiallære følger linjen i Gaudium et spes, som oppfordrer oss til å betrakte historien ut fra menneskenes sår og håp og sette dem i dialog med evangeliet. Denne orienteringen kommer særlig tydelig til uttrykk i Evangelii gaudium, hvor han bekrefter at den kristne forkynnelsen har en iboende sosial dimensjon og etterlyser en kirke som kan høre ropet fra de fattige, migranter og ofre for nye former for slaveri. I dette perspektivet passer også Frans’ vektlegging av en synodal kirke, en kirke som «vandrer sammen», som søker å lese tidens tegn i lys av evangeliet og som lar seg evangelisere av de fattige den deler historien med. [47]

Pave Frans’ [...] forslag om en helhetlig økologi forbinder omsorgen for vårt felles hjem med preferansen for de fattige og slår ettertrykkelig fast at «de fattiges og jordens klage» ikke kan skilles fra hverandre.

Pave Leo XIV

43. I Laudato si’ gir Frans den første store systematiske drøftingen av miljøkrisen i en sosialencyklika og viser at den ikke er et avgrenset område, men det økologiske aspektet av dagens sosioøkonomiske krise. Hans forslag om en helhetlig økologi forbinder omsorgen for vårt felles hjem med støtten til de fattige og slår ettertrykkelig fast at «de fattiges og jordens klage» [48] ikke kan skilles fra hverandre. I dette lyset kommer godenes allmenne bestemmelse igjen i forgrunnen, sammen med kritikken av et teknokratisk paradigme som ønsker å redusere alt til et objekt for herredømme, forsvaret av menneskelig arbeid som er truet av en bruk-og-kast-mentalitet, kravet om rettferdighet mellom generasjonene samt oppfordringen til en sann dialog mellom politikk og økonomi, slik at ingen av dem lukker seg inne i seg selv.

44. Stilt overfor samfunnsvevens oppløsning, en «stykkevis verdenskrig», en individualistisk globalisering og pandemiens konsekvenser for fellesskapsbånd, løfter Frans i Fratelli tutti på nytt frem drømmen om en menneskehet som velger sosialt vennskap og universelt brorskap. Han foreslår en møtets kultur, en «bedre politikk» som er i stand til å søke det felles gode, veier til forsoning og en verden som sikrer «land, hjem og arbeid for alle». [49] Til slutt viser han i Dilexit nos at disse store sosiale forpliktelsene ikke kan skilles fra det personlige forholdet til Kristus: Med henvisning til Guds ord minner han om at det sanneste svaret på Jesu hjertes kjærlighet er konkret kjærlighet til våre brødre og søstre, og han fastslår at «det finnes ingen større handling vi kan gi ham for å gjengjelde kjærlighet med kjærlighet». [50]

Resultatet er en harmonisk, om enn ikke alltid lineær utvikling, preget av ulike vektlegginger, gradvise innsikter og noen ganger også av perspektivendringer som ikke bryter med det som gikk forut, men lar dets implikasjoner modnes.

Pave Leo XIV

En lesning av historien i troens lys

45. Når man ser på denne utviklingen i sin helhet, blir det klart at Kirkens sosiallære ikke er frukten av et prosjekt utarbeidet ved et skrivebord, men resultatet av en tålmodig prosess der hver pave – sammen med Det annet vatikankonsil – har gitt et originalt bidrag i lys av sin tids «nye ting». Hver av dem har, ved å møte sin tids utfordringer og lese de historiske endringene i lys av evangeliet, fremhevet ulike aspekter ved én og samme arv: menneskets verdighet, arbeidets verdi, godenes allmenne bestemmelse, solidaritet og subsidiaritet, omsorg for skaperverket samt fredens og broderlighetens sentrale plass. Resultatet er en harmonisk, om enn ikke alltid lineær utvikling, preget av ulike vektlegginger, gradvise innsikter og noen ganger også av perspektivendringer som ikke bryter med det som gikk forut, men lar dets implikasjoner modnes. Hvis vi i dag kan snakke om et korpus av felles prinsipper og kriterier, er det fordi denne lesningen av historien i troens lys aldri er blitt avbrutt, og fordi man har latt seg utfordre av hver generasjons spørsmål. Det er mot denne bærende kjernen – de store prinsippene i sosiallæren, som veileder de troendes dømmekraft i det personlige og offentlige liv – jeg nå vil rette oppmerksomheten, for bedre å forstå dens indre sammenheng og dens skapende kraft for vår tid.

Uoffisiell oversettelse til norsk ved katolsk.no

Noter

[23] Jf. Pius XII, den apostoliske formaning Menti nostrae (23. september 1950): AAS 42 (1950), 657–702.

[24] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Centesimus annus (1. mai 1991), 5: AAS 83 (1991), 799.

[25] Pius XI, encyklikaen Quadragesimo anno (15. mai 1931), 39: AAS 23 (1931), 189; jf. Pius XII, radiobudskap på 50-årsdagen for Rerum novarum: AAS 33 (1941), 198.

[26] Jf. Pius XII, tale til kardinalkollegiet og det romerske prelatur (24. desember 1940): AAS 33 (1941), 13.

[27] Jf. Den hellige Johannes XXIII, encyklikaen Mater et Magistra (15. mai 1961), 2-3: AAS 53 (1961), 402.

[28] Jf. Den hellige Johannes XXIII, encyklikaen Pacem in terris (11. april 1963), 87: AAS 55 (1963), 301.

[29] Jf. Det annet vatikankonsil, pastoralkonstitusjonen Gaudium et spes, 26: AAS 58 (1966), 1046–1047.

[30] Jf. Det annet vatikankonsil, erklæringen Dignitatis humanae, 2: AAS 58 (1966), 930–931.

[31] Den hellige Paul VI, encyklikaen Populorum progressio (26. mars 1967), 14: AAS 59 (1967), 264.

[32] Ibid., 76: AAS 59 (1967), 299.

[33] Jf. Den hellige Paul VI, det apostoliske brev Octogesima adveniens (14. mai 1971), 4–7: AAS 63 (1971); 404–406.

[34] Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), 36: AAS 80 (1988), 561.

[35] Jf. Johannes Paul II, encyklikaen Laborem exercens (14. september 1981), 19: AAS 73 (1981), 625–629.

[36] Jf. ibid., 10: AAS 73 (1981), 600–602.

[37] Jf. Johannes Paul II, encyklikaen Sollicitudo rei socialis (30. desember 1987), 14: AAS 80 (1988), 526–528.

[38] Jf. ibid., 16: AAS 80 (1988), 531.

[39] Jf. ibid., 31–33: AAS 80 (1988), 555–559.

[40] Jf. Den hellige Johannes Paul II, encyklikaen Centesimus annus (1. mai 1991), 46: AAS 83 (1991), 850–851.

[41] Jf. ibid., 42: AAS 83 (1991), 844–846.

[42] Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), 21: AAS 101 (2009), 656.

[43] Jf. ibid., 22: AAS 101 (2009), 657.

[44] Jf. ibid., 24: AAS 101 (2009), 658–659.

[45] Jf. ibid., 36: AAS 101 (2009), 671–672.

[46] Ibid., 2: AAS 101 (2009), 642.

[47] Jf. Frans, den apostoliske formaning Evangelii gaudium (24. november 2013), 198: AAS 105 (2013), 1103.

[48] Frans, encyklikaen Laudato si’ (24. mai 2015), 49: AAS 107 (2015), 866.

[49] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 127: AAS 112 (2020), 1013.

[50] Frans, encyklikaen Dilexit nos (24. oktober 2024), 167: AAS 116 (2024), 1421.