Søstrene i Lunden kloster åpner døren til sitt hjem, like blide som alltid. Vi får et varmt velkommen.
Sr. Ingeborg-Marie og sr. Katarina følger oss til samtalerommet og alle setter seg ned. Snart kommer også sr. Elisabeth.
Til stede og adskilt
Det er en helt vanlig dag i det dominikanske klosteret i Oslo. Søstrene tilbringer tiden sin hjemme og med bønn som ryggraden for deres hverdag.
Ellers kommer godt kjente oppgaver som matlaging, studier, rydding og hagearbeid.
Det siste er sr. Elisabeths ansvar og store kjærlighet. Og selv om det store grønne området er i klausuren, altså kun forbeholdt søstrene, får vi i dag lov til å bli med inn.
Dominikanerinnene på Lunden lever med et tydelig skille mellom verden og hjemmet. Tidligere hadde klosteret gitter.
– Dette er et eksempel på former som opplevdes som viktige den gangen. Gitteret er borte, men det betyr ikke at tanken om å beskytte det indre rommet og fremme bønnen er borte. Det er andre måter og en annen bevissthet om nye realiteter, sier sr. Ingeborg-Marie.
Samtidig kommer verden til dem gjennom besøk, samtaler og felles bønn.
Bønnen skal gjennomsyre hele dagen.
– Bønnen skal gjennomsyre hele dagen, sier sr. Katarina.
Hun forteller at selv om det er mange ulike praktiske oppgaver, holder bønnen i kapellet dem oppe.
– Det skal kunne vokse i oss og vi skal da kunne dele av dette med dem som kommer hit.
Også det praktiske arbeidet er en bønn og tjeneste for Herren; det er der den enkelte søsters gaver kan komme frem og brukes.
– Det er viktig at søstrene liker det de gjør. Samtidig kan det være en overraskelse for en hva man kan brukes til, sier sr. Katarina og smiler.
Hun har sin bakgrunn i Rögle kloster i Sverige og kom til Lunden for 2,5 år siden. Hun kom til ett nytt land, både kulturelt og historisk.
– Det er jo spennende. Man formes med hverandre. Det er også meningen at man skal jobbe litt med hverandre, det er en helliggjørelse.
Søsteren er takknemlig for å kunne leve sin kjærlighet til musikk og blant annet spille fløyte i kapellet, som en tjeneste for klosteret og medsøstre.
Tett på hverandre
Sr. Katarina hadde vært innom Lunden kloster flere ganger før hun trådte inn, men understreker at det er forskjell på å være gjest og en del av familien.
Da hun kom var det kjøkkenet og prokur hun startet med.
– Det er en viktig oppgave i klosteret, sier hun og forklarer betydningen av det nokså ukjente begrepet i dag.
En søster som har prokur-ansvar skal sørge for at medsøstrene får det de trenger på det fysiske og materielle planet. Oppgaven er særlig viktig i et kontemplativt liv, der nonnene ikke drar ut av klosteret selv, men formidler sine behov til hverandre.
Helt grunnleggende er relasjonen til Kristus, relasjonen til Gud og i utvidet forstand bønnelivet. Fellesskapet og løftene. Det står.
Det er altså en øvelse i å se andres behov, og å snakke sammen og fortelle hva man trenger.
– Hva blir søstrene glade for?
– Sjokolade og is, svarer sr. Katarina til latter fra alle tre.
De bekrefter at de har det godt.
– Absolutt, og man blir glad for ganske lite, man behøver ikke så mye, sier søsteren.
Veien frem til kallet
Sr. Ingeborg-Marie har bodd i Lunden kloster i 17 år.
– Har det vært en overraskelse å komme frem?
– Det spørs hvem du spør: den ene søsteren min sa at det visste jeg ikke at du tenkte på, men det gir mening, svarer hun.
Ingen i nær familie spurte hvor ideen kom fra. Det virket naturlig, og utenfra kan det nesten se ut som det har gått ganske rett frem, men så enkelt var det ikke. Så enkelt er det aldri, forteller den yngste søsteren og priorinnen i huset.
– Du vet at du skal dit, men kan gå opp eller ned: det er forsåvidt flere veier som kan føre deg dit.
Det er altså små valg på veien, selv om man på et tidspunkt vet hvilket mål man skal gå mot.
– Man er heller ikke alene i det. Du gjør dine valg, men det er også andre faktorer, påpeker søsteren.
Det er ting hun nå vet var viktige på hennes kallsvei, men som hun ikke så den gangen. Og motsatt, noe som var viktig den gangen hun trådte inn, er noe hun ganske sjelden tenker på nå.
– Det var viktig da, men det er en bit av veien min og nå er det andre ting som er kommet til.
Vi ber ikke bare for vår egen skyld, men verdens skyld.
Det grunnleggende
Det grunnleggende forblir der alltid, forteller sr. Ingeborg-Marie.
– Hva er det grunnleggende for deg?
– Helt grunnleggende er relasjonen til Kristus, relasjonen til Gud og i utvidet forstand bønnelivet. Fellesskapet og løftene. Det står, sier priorinnen.
– Hva kan forandre seg?
– Det kan komme nye oppgaver, fellesskapet kan være større eller mindre, med nye søstre, bønnelivet kan være veldig utvidet eller redusert, forklarer hun.
Flere i kommuniteten sr. Ingeborg-Marie valgte da hun trådte inn, er ikke her lenger og nye har kommet til.
– Og de som er her, har jo også forandret seg, sier hun til latter i salen.
Selv har hun aldri forandret seg, spøker priorinnen og legger ironisk til:
– Jo, jeg driver og forandrer mening hver uke.
Medsøstrene, på sin side, synes at priorinnen deres kommer med klarhet og god dialog.
– Det er det som etter hvert utgjør et godt fellesskap, understreker sr. Elisabeth.
Som husets overhode blir sr. Ingeborg-Marie glad for å se at søstrene har det bra. Det handler om å skape en balanse mellom det personlige og fellesskapet.
– Noe som er viktig er å ikke tenke på at de to tingene nødvendigvis står i motsetning til hverandre. Det er i fellesskapets interesse at individet har det bra og individene har det bra hvis fellesskapet har det bra, forklarer hun.
Lunden kloster
- Lunden kloster er et kontemplativt kloster i Dominikanerordenen.
- Grunnlagt av søstre fra et kloster i Lourdes 7. juni 1951.
- Juni 1959 ble klosteret selvstendig og selvstyrt.
- Klosterbygningene ble fullført i 1966.
- Klosteret er viet Maria Bebudelse.
- Søstrenes hovedoppgave er bønn.
- Besøk klosterets nettsted for mer informasjon
Vi er ett i Kristus.
Dette har de valgt
Søstrene merker godt forskjellen på hverdagslivet og de gangene de besøker familie.
– Dette livet er i meg nå, det er integrert, det er jeg glad for. Det er jo det som er meningen at skal skje, sier sr. Katarina.
Samtidig må man gi avkall på visse ting. Rytmen deres regulerer tiden og hva de rekker og har mulighet til å gjøre.
– Det kan være et offer. Men vi gjør det fordi vi har valgt noe annet. Jeg har jo valgt dette og jeg får lov til å leve det jeg dypest sett vil, forklarer søsteren.
Sr. Ingeborg-Marie påpeker at begrensinger også finnes i alle kall. En som er gift kan ikke gifte seg med andre samtidig og når man får barn, får man en del nye omstendigheter.
Et hverdagsoffer som dukker opp, trenger ikke å være så viktig, men andre ting kan stikke ganske dypt.
– Da gjelder det å beholde bevisstheten om at det du får, er det du har valgt. Det er subjektivt viktigere enn det du velger bort, selv om det andre også kan være godt.
– Det er en utfordring for alle: Å se det man allerede har.
Kirkens bønn
Sr. Elisabeth henter vann, kake og god sjokolade som kom med et tidligere besøk. Huset er et kjært og viktig sted for mange.
– Flere av dem som kommer hit, dukker opp trofast til messen hver dag, sier sr. Ingeborg-Marie takknemlig.
Hun peker på at da ørkenfedrene trakk seg bort fra verden og menneskene, kom verden og menneskene til dem.
– Kanskje er det viktigste vi gjør, at kapellet er åpent. Vi fyller bønnerommet med liturgiene, som vi bærer.
Å opprettholde et rom dit folk kan komme og be sammen, er et kontemplativt klosters ansvar.
– Vi ber ikke bare for vår egen skyld, men verdens skyld, sier sr. Katarina.
| Lørdag og Søndag | Mandag | Tirsdag – fredag |
| Kl. 06.45: Matutin | Kl. 06.45: Matutin | |
| Kl. 07.30: Laudes | Kl. 08.30: Laudes med invitatorium | Kl. 07.30: Laudes |
| Kl. 10.00: Messe | Kl. 12.50: Rosenkrans | |
| Kl. 13.15: Middagsbønn | Kl. 13.15: Middagsbønn | |
| Kl. 18.00: Rosenkrans | Kl. 18.00: Messe | Kl. 18.00: Messe |
| Kl. 18.20: Vesper | Kl. 18.40: Vesper | Kl. 18.40: Vesper |
| Kl. 20.10: Kompletorium | Kl. 20.10: Kompletorium |
Lunden kloster har en godt etablert tradisjon med personlige forbønner. Søstrene ber for alle dem som trenger det.
– Hverdagen kommer inn i våre bønner. Det er også veldig inspirerende at folk ber sammen med oss. Vi er veldig takknemlige for hver og en som kommer, sier sr. Elisabeth.
– Vi er ett i Kristus, legger hun til.
– Og tidebønnene er jo ikke våre, påpeker sr. Ingeborg-Marie.
– Vi har mer tid og mer rom for dem, så vi kan legge til rette at også legfolk kan be tidebønnene med oss, men det er virkelig Kirkens bønn, som vi tar på oss, slik at også andre kan få del i dem, forklarer hun.
Kapellet er åpent hele dagen. Det er søstrenes sentrum og hovedoppgave – å være til stede for å dele tidebønner med folk og å be personlig, stille bønn.
– Det praktiske arbeidet fyller dagen og sentrum er jo messen, sier sr. Elisabeth.
Selv om vi alle tilhører samme Kirke, har vi våre forskjeller. Dette er noe vi gjør som et vitnesbyrd for andre.
Må de være ett
Lunden kloster er også kjent for sitt økumeniske engasjement.
– Det som er fint her, er at det er for alle. Det kommer mange som ikke er katolikker, sier sr. Katarina.
Den opplevelsen ble sterk for henne da hun kom til klosteret. Det ga henne mye glede.
Åpenhet for alle kristne har vært i kommuniteten fra starten av. Denne Corpus Christi-søndagen feiret klosteret 75-årsjubileet for de første søstrenes ankomst.
Den første messen var til oktavdagen for Jesu helligste hjerte. Alle til stede ba intenst om at Jesu tanker også måtte bli deres tanker og at alle måtte bli ett.
– Bare at de hadde den tanken, synes jeg er kjempesterkt, sier dagens priorinne.
– Det er veldig viktig for oss som kloster, å bære det og understreke det. Be for enheten og fremme den, legger sr. Ingeborg-Marie til.
Samtidig må arbeidet for enhet begynne mellom søstrene.
– Selv om vi alle tilhører samme Kirke, har vi våre forskjeller. Dette er noe vi gjør som et vitnesbyrd for andre.
Kjærligheten til naturen vokste virkelig ved å komme hit.
Med kjærlighet til naturen
Etter at kaken er spist går turen videre til hagen. Sr. Elisabeth vanner, luker, graver og passer på alt det som vokser rundt søstrenes kloster. Dette er hennes sted.
– Kjærligheten til naturen vokste virkelig ved å komme hit, sier hun som allerede i starten håpet på å få ansvar for det grønne området.
Da sr. Elisabeth gikk på skole, var hun god til å tegne og gjøre kreativt arbeid.
– Så oppdaget jeg at det var enda bedre å gjøre noe kreativt og å skape ute.
Det har hun fått lov til å gjøre her. Men selv om søsteren elsker naturen, var det ikke derfor hun kom til Lunden.
– Jeg gikk i kloster, fordi jeg følte at Gud kalte meg. I år blir det 28 år siden. Underveis viste Gud meg hvilke planer han hadde for meg, hvilke talenter jeg har. For eksempel at jeg trives i og er skapt til fellesskap.
Bønnelivet og livet i seg selv er en stor glede og gave for søsteren som kommer fra Sør-Tyrol i Nord-Italia.
Ber med hvert åndedrag
Inne i klosterkorridoren får vi et lite møte med kommunitetens eldste medlem, sr. Marie-Françoise.
Nylig feiret hun sin 95-årsdag. Den lille nonnen fra Frankrike påpeker hvor stor aldersforskjellen er mellom de andre og henne idet hun ivrig deltar i samtalen.
Et bilde av den yngste og den eldste søsteren blir tatt foran ikonet av St. Dominikus, som sr. Marie-Françoise selv har malt.
– Han ser på oss og peker, forklarer hun og viser tydelig hvordan klosterets far passer på at søstrene gjør det de skal.
Vi spaserer gjennom gangen og ser mot hagen.
– Her ute pleier du å sitte og lese bøker eller be noen ganger, forteller sr. Ingeborg-Marie sin medsøster og hjelper henne på veien.
– Noen ganger, spør den lille damen opprørt.
– Jeg ber hele tiden, med hvert åndedrag, utbryter hun fornøyd og med latter.
Jeg ber hele tiden, med hvert åndedrag,
Gud har kontroll
Når en kvinne ønsker å tre inn i Lunden kloster, skal hun ha fullført et studium eller en yrkesutdanning.
– En helt essensiell ting ved ordensliv er å kunne holde ut ting, gjøre ferdig det du har begynt. Det gir også en trygghet på at hvis det ikke går her, kan de komme tilbake til verden, sier sr. Ingeborg-Marie.
Så er det utviklende for personen, legger hun til.
Priorinnen viser frem søstrenes bibliotek, plassert under kapellet. Der rydder hun og ordner bøker for at søstrene kan finne det de trenger. Studiene er en integrert del av søstrenes liv, en vei til Gud. Selv jobber hun for tiden med Den hellige Augustin.
Sr. Ingeborg-Marie opplever at klosteret i Oslo blir satt pris på.
– Jeg tror det vi gjør her er viktig. Jeg har et veldig sterkt inntrykk at Den katolske kirke og de kristne som er i Norge, verdsetter at vi finnes. Det er også et tegn på at Gud vil mer med klosteret. Da er det verdt at vi går inn i det, sier hun og legger til:
– Fattigdom og lydighet handler om noe som er større enn oss. Vi gir og vi vet ikke helt hva det blir. Det viktigste vi gjør, tror jeg ikke at vi får vite.
Vitnesbyrdet av et felles liv tror jeg er kjempeviktig i dag. Det er en ting vi kan gi: Bare det at vi lever sammen og prøver å være trofaste.
Vitnesbyrd
– Vitnesbyrdet av et felles liv tror jeg er kjempeviktig i dag. Det er en ting vi kan gi: Bare det at vi lever sammen og prøver å være trofaste.
At styrken ikke ligger i en selv, ser man mer og mer med tiden, forteller hun.
Sr. Ingeborg-Marie opplever også noe vakkert: Alle søstre er like viktige i fellesskapet, uansett alder og kapasitet.
– Det er ikke egentlig de tingene sr. Marie-Françoise gjorde som var viktige. Det er at hun er der. Og nettopp det hun sier: At hun ber med hvert åndedrag, sier priorinnen om sin eldste medsøster og smiler.
Det du skal leve med, er en ekte kommunitet. Det er det som er spennende.
– Hva ville du sagt til de som vurderer klosterkall?
– Ta det på alvor og bruk den tiden som trengs for å la det modne.
Også riktige ting må gjøres på riktig tidspunkt, forteller søsteren. Hun oppfordret de interesserte til å først bli kjent med klostrene i Norge.
– Det du skal leve med, er en ekte kommunitet. Det er det som er spennende. Da er det beste å se dem, oppleve dem.
