For noen dager siden reiste tretten pilegrimer sammen med NUK til Selja i forbindelse med den årlige seljumannamessen. Vi har snakket med to pilegrimer, som har hver sin inngang til historien om St. Sunniva og høytiden de har feiret på den hellige øya. Jesper Maximilian Bjertnæs (20) og Sophia Ray Nabutovskaya (24) besøkte begge Selja for første gang og deler raust sine erfaringer fra turen.
Bjertnæs studerer nå historie ved Universitetet i Oslo. På turen hadde han ansvar for å bistå i det liturgiske arbeidet. I hverdagen er han aktiv i ministrantarbeidet både i St. Laurentius menighet i Drammen og St. Joseph kirke i Oslo. Han reiste til Selja med et åpent sinn og få forventninger til hva dagene skulle bringe.
Nabutovskaya forteller at Selja-turen var hennes første møte med Norge etter fem års studietid i Australia. I løpet av tiden i Australia konverterte hun og ble katolikk.
Jeg har alltid tenkt at jeg ikke ville tilbake til Norge etter at jeg ble katolikk, fordi jeg var redd for at det skulle være så sekulært.
Et viktig veivalg
Men hvordan ender en australsk student opp som deltager på en NUK-tur til et pilegrimsmål mange tusen kilometer unna?
– Jeg søkte rundt inne på NUKs sider og oppdaget arrangementet. Da synes jeg at det så veldig interessant ut. Jeg har aldri reist noe særlig rundt i Norge før, selv om jeg vokste opp her, og så dro jeg til utlandet med en gang jeg fylte 20. Denne sommeren ønsket jeg å oppleve Norge, se hvordan det er å være ung katolikk her og få en mulighet til å be om fremtiden min og hva jeg skal gjøre videre. Jeg håpet at Gud skulle gi meg noe hint på hva jeg skulle gjøre.
I forlengelsen av dette forteller hun at spørsmålet om å flytte tilbake til Norge var et sentralt bønneemne for turen.
– Jeg har alltid tenkt at jeg ikke ville tilbake til Norge etter at jeg ble katolikk, fordi jeg var redd for at det skulle være så sekulært. Men etter denne turen føler jeg at det kommer til å ordne seg hvis jeg velger å flytte tilbake. Det er rett og slett fordi Kirken, selv om den er ganske liten her, fortsatt er sterk og personlig. Jeg var nervøs før jeg reiste hit, fordi jeg aldri har følt meg spesielt «norsk», men jeg har opplevd at alle har vært veldig gjestfrie og tatt meg vel imot.
Om øya Selja
Norges eldste pilegrimsmål: Selja regnes som Norges eldste pilegrimsmål. Valfarten til St. Sunniva begynte allerede i slutten av 900-tallet.
St. Sunniva og seljumennene: Ifølge tradisjonen flyktet den irske prinsessen St. Sunniva og hennes ledsagere over havet uten årer og seil. De led martyrdøden på Selja og ble senere æret som helgener.
Norges første helgen: St. Sunniva regnes som Norges første helgen og har siden middelalderen hatt en sentral plass i norsk kirkehistorie og valfartstradisjon.
Kirkens fødested: Kong Olav Kyrre opprettet bispesete på Selja omkring 1068. I 1170 ble bispesetet og St. Sunnivas skrin flyttet til Bergen.
Et av Norges eldste klostre: Benediktinerklosteret viet til St. Albanus ble trolig grunnlagt omkring år 1100 og regnes som ett av de aller første klostrene i Norge.
Sunnivahulen: Over klosterruinene ligger Sunnivahulen, der St. Sunniva ifølge tradisjonen døde og senere ble funnet. Hulen har vært et valfartsmål gjennom hele middelalderen og frem til i dag.
Seljumannamessen: Hvert år omkring 8. juli feires seljumannamessen til minne om St. Sunniva og seljumennene. Pilegrimer fra hele landet deltar i feiringen.
Et levende valfartsmål: Selja er fortsatt et av Den katolske kirkes viktigste valfartsmål i Norge og besøkes hvert år av pilegrimer, menigheter og andre som søker øyas kristne kulturarv og åndelige tradisjon.
Beliggenhet: Selja ligger ytterst i Stad kommune i Vestland fylke. Øya ligger om lag 230 kilometer nord for Bergen og 500 kilometer nordvest for Oslo i luftlinje. Til Selje på fastlandet kommer man via fylkesvei 618, før en kort båttur går over til øya.
Dagene på Selja
Pilegrimene overnattet på Jetmund Gjesteheim på Åheim og fylte dagene med bønn, foredrag, messer og besøk. De deltok også i bispedømmets feiring på øya.
På sin første dag på øya besøkte pilegrimene Ragnhild Aadland Høen og hennes familie i hjemmet deres på Selja. Der fortalte hun om sitt forhold til Selja og om sine erfaringer med det hellige nærværet på øya. Dette gjorde spesielt inntrykk på Sophia, som beskriver besøket som et av turens klare høydepunkter.
– Jeg likte veldig godt besøket hos Ragnhild. Det hun sa gjorde at jeg nesten gråt. Det var veldig vakkert å høre om hennes konversjon og opplevelser på Selja. Det rørte ved noe i meg. I tillegg var det veldig spesielt å feire messen på øya. Alt føltes så magisk og hellig der – man merker virkelig at Gud er der.
Hun sier at besøket ga en god introduksjon til det de senere skulle oppleve på Selja. Det bidro til at historien om St. Sunniva og seljumennene fremsto levende for pilegrimene. Dette tok hun med seg i sine egne bønner på øya. For Jesper var liturgien, og særlig hulemessen, et høydepunkt.
– Selv så klønete og kronglete den messen var, er det nok det jeg vil komme til å huske best.
Liturgien sto sentralt for pilegrimene på turen. De deltok i vigilien og pontifikalmessen med b. Fredrik Hansen på øya. Den avsluttende messen på hjemreisen ble feiret i p. Mathias Ledums gårdskapell på Tretten.
Det var rett og slett Gud som var det viktigste for [St. Sunniva] ... . Hun viste hvordan man kan sette Gud på førsteplass.
Et sted der Gud gir bønnesvar og peker ut en vei videre
For Sophia har turen altså bydd på anledninger til å søke Guds vilje for sitt liv og kjenne etter hvilken vei hun skal gå videre.
Jesper peker på at St. Sunnivas tillit til Gud bør prege hvordan også vi moderne mennesker lever våre liv som kristne.
– St. Sunniva og hennes ledsagere satte seg oppi båten uten årer og seil. De satte sin lit til at Gud ville føre dem dit de skulle være. Det viser seg også i hvor sterkt de stoler på Gud, og i måten de møter døden på – de flykter ikke, men ber Gud ta styringen og tar villig imot martyrdøden.
Sophia bekrefter dette og peker på at helgenenes tillit til Guds vilje og forsyn kan ha stor betydning for unge katolikker i dag. Hun trekker frem noe hun merket seg under et av turprest Frode Eikenes' innlegg.
– P. Frode pekte på hvordan mange av oss unge strever med å ta valg, og at selve skjelningsprosessen nærmest blir gjort til en egen livsfase. Det står i sterk kontrast til St. Sunniva og seljumennene, som bare satte seg i båten og lot Gud føre dem dit Han ville. Det er noe jeg selv prøver å gjøre i mitt eget liv. Samtidig er selvsagt frykten for å velge feil til stede, spesielt i møte med de store valgene i livet som ikke uten videre kan gjøres om. Likevel, det Sunniva gjorde, er veldig spennende. Hun var så sterk i sin tro på Gud, at hun var villig til å følge kallet helt inn i døden. Det var rett og slett Gud som var det viktigste for henne. Hun viste hvordan man kan sette Gud på førsteplass.
Om seljumannamessen
- Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
- Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene.
- Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae». Hun er skytshelgen for Norge, Vestlandet, Bergen, unge kvinner og sjøfarende.
- Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024.
- Ifølge Kirkens legende fant kong Olav Tryggvason relikviene etter Sankta Sunniva og seljumennene i hulen på øya Selja i år 997.
- Like før år 1100 etablerte engelske benediktinermunker St. Albanus-klosteret her på Norges eldste hellige sted, der Kirken ble født i Norge gjennom martyrenes blod.
Å overgi seg til Gud
Det kan være vanskelig å stole på Guds vilje og forsyn når en selv ikke ser veien videre.
– Vi burde forsøke å etterligne St. Sunnivas tillit – be på den samme måten og med den samme inderligheten, og stole på det Gud gir fremfor å kjempe imot og prøve å finne ut av hva som er det beste å gjøre selv. En må overgi seg og ta imot det Gud gir slik det er, selv når det er vanskelig, sier Jesper.
Sophia forteller at opplevelsene på Selja har gjort stort inntrykk.
– Det høres kanskje litt dramatisk ut, men den beste dagen i mitt liv var da jeg ble katolikk. Nest etter konversjonen er tiden på Selja den lykkeligste tiden i livet mitt. Det er store ord, men utifra hvor jeg er nå i livet, føles det virkelig sånn. For meg er det et Norge før Selja og et Norge etter Selja. Konversjonen gjorde at Gud fylte tomrommet i meg, mens denne turen ga meg et nytt perspektiv, noe som gjør at jeg kan se for meg å leve som katolikk her hjemme i Norge, sier hun.
Dere som sitter hjemme, tenker kanskje på om dere bør ta turen til Selja i 2027. Til dere er Sophias oppfordring klar:
– Jeg tror at folk virkelig bør prøve å komme til Selja og oppleve dette selv. Jeg har ikke helt ord for det, men det var en utrolig stor opplevelse. Kom og opplev Selja selv. Det er så fantastisk at man nesten glemmer at man er i Norge. Alt jeg kan si er at det overgikk alle mine forventninger, og jeg er veldig takknemlig for at jeg valgte å sette av tid den måneden jeg er hjemme i Norge. Turen gjorde godt både for troen min og for skjelningen av Guds kall i mitt liv.
Vi burde forsøke å etterligne St. Sunnivas tillit – be på den samme måten og med den samme inderligheten, og stole på det Gud gir fremfor å kjempe imot og prøve å finne ut av hva som er det beste å gjøre selv.
