Da de siste Borromeussøstrene forlot Moss 15. desember 2021, ble et nær hundre år langt kapittel i norsk katolsk historie avsluttet. De to siste søstrene flyttet da til Indonesia.
Vokste opp med søstrene
For generalvikar p. Sigurd Markussen er historien om Carlo Borromeussøstrene også personlig. Han møtte dem allerede som barn, og flere av dem fikk stor betydning for hans oppvekst og trosliv.
– Jeg vokste opp med Carlo Borromeussøstrene. De drev en av flere katolske barnehager, og jeg gikk i deres barnehage på Veståsen ved Eikeli i Bærum.
Der lå søstrenes kloster. I bygget ved siden av holdt barnehagen til.
I 1972, da han var seks år gammel, fikk menigheten egen kirke på stedet. Før det gikk familien som regel til messe i søstrenes kapell.
– Vi bodde jo like ved så det var mye lettere for oss å gå 15 minutter gjennom skogen til kirken, enn å kjøre til Stabekk. Dessuten var søndagsmessen hos søstrene kl. 0800, og det var jo praktisk – for da hadde vi resten av søndagen fri etter messen.
En av søstrene fikk særlig stor betydning for ham.
Sr. Helene var blant menighetens hovedkateketer. Da han sluttet i barnehagen og begynte på skolen, ble hun også hans kateket.
– Hun har betydd veldig mye for meg i min barndom, sammen med først p. Antoine Ivens, sognepresten, så etterhvert p. Rory Mulligan, p. Jo Neve og enda litt senere p. Erik Ruud.
Fakta om Borromeussøstrene i Norge
- I 1923 kom de fire første Borromeussøstrene fra Nederland til Molde etter invitasjon fra apostolisk vikar Johannes Smit. Der åpnet de kapell, misjonsstasjon og et lite sykehus.
- Allerede i 1924 etablerte ordenen seg på Hamar, der St. Torfinns klinikk med fødeavdeling ble opprettet. Klinikken utviklet seg raskt til en sentral katolsk institusjon i regionen.
- I 1931 fikk Hamar en ny og større klinikk, og i 1939 ble St. Torfinn kirke innviet. Samtidig vokste ordenens virksomhet innen helsevesen og menighetsarbeid.
- I Molde bygget søstrene St. Carolus sykehus, som ble innviet i 1934. Sykehuset fikk et godt omdømme og betjente pasienter fra store deler av regionen.
- Også i 1934 åpnet de Stella Maris-klinikken i Kristiansund. Senere etablerte de barnehage samme sted, og rundt 5000 barn ble født ved klinikken.
- På 1950- og 1960-tallet utvidet ordenen sitt arbeid med Mariaheimen i Ålesund og virksomhet i Bærum. Søstrene var da blant de viktigste katolske aktørene innen helse- og omsorgssektoren i Norge.
- I 1967 ble Norge egen viseprovins innen ordenen. Samtidig gjorde strengere offentlige krav og mangel på nye ordenskall det stadig vanskeligere å drive sykehus, klinikker og barnehager.
- Mellom 1967 og 1980 ble ordenens institusjoner gradvis overtatt av stat og kommune. Søstrene fortsatte deretter hovedsakelig med sjelesorg, menighetsarbeid og økumenisk virksomhet.
- Etter at sykehus, klinikker og barnehager var avviklet, fortsatte søstrene med pastoralt arbeid fra Moss. Borromeussøstrenes nær hundre år lange nærvær i Norge ble avsluttet 15. desember 2021, da de siste søstrene flyttet til Indonesia.
Kongregasjonen er berømt for sine sykehus og drev på den tiden Nederlands største sykehus.
Sykehus, barnehager og katekese
Carlo Borromeussøstrene satte sitt preg på flere norske byer gjennom sykehus, fødeklinikker, barnehager og menighetsarbeid. De fleste av søstrene som virket i Norge gjennom årene kom fra Nederland, mens noen få på slutten kom fra Filippinene.
– Da Carlo Borromeussøstrene kom til Norge i 1923, ankom de Molde for å grunnlegge et sykehus. Kongregasjonen er berømt for sine sykehus og drev på den tiden Nederlands største sykehus.
I Molde åpnet søstrene også et kapell og en misjonsstasjon. Etter kort tid innredet de et enkelt sykehus i bygningen der de bodde, og virksomheten fikk raskt et godt omdømme.
– I 1924 kom de til Hamar og opprettet raskt en fødeklinikk i byen. Etterhvert også barnehage.
På Hamar fikk søstrene i 1931 en ny og større klinikk. Senere ble også St. Torfinn kirke reist ved siden av.
– I 1934 kom de til Kristiansund, og også her opprettet de en fødeklinikk. Angivelig skal det ha blitt født 5 000 barn på denne klinikken i søstrenes tid der. I 1954 opprettet de barnehage også i Kristiansund.
Fødeklinikken i Kristiansund fikk navnet Stella Maris. Den ble senere supplert med barnehage, før begge virksomhetene ble overtatt av det offentlige.
– I 1959 grunnla de et lite hospital i Ålesund og i 1968 bygget de kloster og barnehage i Bærum.
«La de små barna komme til meg»
Carlo Borromeussøstrene ble særlig kjent for sitt arbeid blant syke, familier og barn. Kjærligheten til Gud og nesten trekkes gjerne frem som selve kjernen i deres kall.
– Hva var spesielt ved denne ordenen og disse søstrenes spiritualitet?
– Jeg er fristet til å si at de virkelig oppfylte Jesu ord: 'La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.' (Markus 10,14)
Pater Sigurd mener søstrenes kall og spiritualitet handlet om å virkeliggjøre disse ordene i praksis.
– Deres kall og spiritualitet handler om å virkeliggjøre dette bibelverset i praksis, slik de gjorde det gjennom sine hospitaler og barnehager, samt arbeidet i barnekatekesen i menighetene de bodde i, her i Norge gjennom nesten 100 år, fra 1923 til 2021.
Besøk i Maastricht
I dag bor flere av de tidligere Norge-søstrene ved ordenens moderhus i Maastricht i Nederland. Nylig reiste pater Sigurd dit for å besøke dem.
– Det var veldig hyggelig å komme på besøk igjen.
Besøket falt sammen med to markeringer.
– Jeg var på besøk i moderhuset i Maastricht også i 2017, den gang for å feire sr. Helene van der Lindens 60 års klosterjubileum. Denne gangen fikk jeg være med å feire sr. Hilde Geers sitt 70-års-klosterjubileum, og litt forsinket, sr. Helenes 97 årsdag.
For pater Sigurd handlet reisen også om å vise takknemlighet overfor en orden som har betydd mye for Kirken i Norge.
– Søstrene har lagt ned så ufattelig mye arbeid for Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift, at det skulle bare mangle at bispedømmet ikke gjorde litt stas på dem og kom på besøk.
Vi har mye å takke søstrene for, mitt besøk denne gang var nettopp det, en takk fra oss til dem for alt de har betydd for så utrolig mange mennesker.
– Fantastiske vitnesbyrd
Under besøket i Maastricht møtte pater Sigurd søstre som gjennom flere tiår har viet livet sitt til tjeneste for Kirken.
– Sr. Hilde, sr. Helene og sr. Regine er som de andre søstrene, fantastiske vitnesbyrd om et liv i tjeneste for Gud og Kirken.
Sr. Regine arbeidet aldri i Norge, men i Tyskland og Danmark.
– Henne ble jeg kjent med da sr. Helene flyttet til Danmark fra Bærum, og de kom på besøk til meg da jeg var sogneprest i Arendal på begynnelsen av 2000-tallet. Hun er bare ungdommen, kun 87 år i år.
I dag fungerer hun som sr. Helenes øyne og hjelper.
– Sr. Helene har i flere år vært helt blind og kan ikke lenger gå og sitter derfor i rullestol.
Til tross for høy alder følger søstrene fortsatt Kirken i Norge tett.
– Alle tre har beholdt sitt gode humør og ikke minst omsorgen for oss her i Norge. Hver eneste dag ber de for oss, for Kirken i Norge og ikke minst for alle barn og ungdommer i Kirken og for oss prester, andre ordenssøstre, kateketer o.l. som har ansvaret for barnas trosopplæring. Dette er jo i seg selv fantastisk.
Pater Sigurd minner også om hvilke forhold mange av søstrene arbeidet under.
– De levde ofte under trange kår og vanskelige forhold da de arbeidet i Norge, men de holdt ut.
Han trekker særlig frem to av søstrene.
– Sr. Hilde var 8 år i Molde og 32 år på Hamar. Hun reiste fra Norge for ca. 20 år siden.
– Sr. Helene var 28 år i Norge, ti år i Kristiansund, åtte år på Hamar og ti år på Veståsen i Bærum. Hun var blant annet min barnehagelærer da jeg var liten.
Allerede nå ser han frem mot neste års reise til Maastricht.
– Dersom Vår Herre vil, så blir det ny tur for meg til Maastricht neste år, for å feire sr. Helenes 70-års-klosterjubileum.
For ham var besøket først og fremst en takk.
– Vi har mye å takke søstrene for, mitt besøk denne gang var nettopp det, en takk fra oss til dem for alt de har betydd for så utrolig mange mennesker.
Lær mer om Den hellige Karl Borromeus
