«Maria, de forfulgte kristnes mor»: Preken ved biskop Fredrik Hansen i St. Johannes kirke, Oslo, 20. juni 2026

Pontifikalmesse

i anledning etableringen av bønnestedet viet

«Vår Frue, de forfulgte kristnes mor»

preken ved biskop Fredrik Hansen

St. Johannes kirke, Oslo, 20. juni 2026

Kjære troende,

Tidligere i vår ble det avholdt et dagsseminar i Genève. En av talerne var erkebiskop Ettore Balestrero, som er pavestolens ambassadør til FN-kontorene i den sveitsiske byen.

Han la frem noen tall som det er verd å merke seg: «Nesten 400 millioner kristne i verden lider under forfølgelse og vold, noe som gjør kristne til den mest forfulgte religiøse gruppe i verden. Dette betyr at forfølgelse rammer en av syv kristne». Så la han til: «Nesten 5000 kristne ble drept for sin tro i 2025, noe som innebærer et gjennomsnitt på 13 drepte hver dag» (Vatican News, 5. mars 2026)

Dette er intet nytt i historien. Hat og forfølgelse har fulgt Jesu disipler fra Herrens egen tid. Og ikke bare det. Herren selv fortalte sine disipler – og oss – at verden ville stå Ham og Hans disipler imot:

«Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. ... de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. ... Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld» (Matt 10.16-22).

Og la meg understreke et punkt her: Det er for Herrens skyld at kristne forfølges. Den som forfølger kristne, forfølger Herren. Vår Herre gjorde det klart da han vendte seg til Saul på vei til Damaskus og spurte ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9.4). Da Saul spurte hvem som talte til ham, svarte den oppstandene Herre: «Jeg er Jesus, ham som du forfølger» (Apg 9.5).

Men, selv om det er intet nytt ved forfølgelse av kristne, er vi vitner til – som tallene bekrefter, og panelsamtalen etter messen vil gi oss flere slike tall – et omfang i dagens forfølgelse av Jesu disipler som krever mer av oss. Tallene og historiene er sjokkerende. Dette er tall som ikke kan forbigås i stillhet. Dette er tall som kaller til innsats, som kaller til dyd.

Bilde

Derfor er vi her i St. Johannes kirke i dag. I dag tas tre viktige steg:

For det første er ikonbildet av Jomfru Maria, de forfulgte kristnes mor, blitt velsignet. Det vil etter messene i morgen settes på det bønnestedet som er forberedt i kirkens inngang. Med dette reises en helligdom her i St. Johannes – et sted de troende, drevet av fromhet, valfarter til for å be (CIC kan. 1230). Dette sted skal samle de troende i bønn for de forfulgte kristne. Ved vår bønn for dem viser vi vår tilhørighet til, vår konkrete omsorg for, og vår medlidenhet med våre brødre og søstre.

Dette gjør vi i forening med Guds Mor, Maria, som av Herren selv ble gitt oss alle til mor, da hun trofast stod ved Jesu kors og led med ham (Romersk missale, Den salige Jomfru Marias smerter, kollektbønn og bønn over offergavene).

Bønn er, som den hellige Johannes av Damaskus lærer, «å løfte sjelen hen til Gud og be Gud om gode gaver» (KKK 2559). Og de gode gaver vi ber om er en slutt på all forfølgelse, rettferdighet og hjelp til de som lider under forfølgelse, og en stadig voksende iver i hele Kirkens legeme for våre brødre og søstre.

For det andre bygges i dag broer til organisasjoner og mennesker, i og utenfor vår egen Kirke, som arbeider for forfulgte kristne. Vi må stå sammen i dette, vi trenger hverandre. La meg sitere pave Frans. Og dette er ord han uttrykte, tydelig tynget av sorg, da han den 15. februar 2015 mottok nyheten om de 21 koptiske kristnes martyrdød i Libya – en udåd begått av IS – den islamske stat.

«Våre kristne brødre og søstres blod er et vitnesbyrd som roper til oss. Det spiller ingen rolle om de er katolikker, ortodokse, kopter eller protestanter. De er kristne! Deres blod er et og det samme. Deres blod bekjenner Kristus. Da vi minnes disse våre brødre som døde ene og alene fordi de bekjente sin tro på Kristus, ber jeg oss om å styrke hverandre da vi går frem i denne økumenikken som gir oss styrke, denne blodets økumenikk» (Tale til den skotske kirkes moderator, 16, februar 2015).

Den vei vi skal gå handler om å samle og spre informasjon om det som skjer mot kristne i verden. For mange vet ikke om hva som foregår, om omfanget, om hatet mot kristne. Altfor lite oppmerksomhet rettes mot det i mediene og den offentlige samtale. Det handler også om felles virke opp mot norske myndigheter og politikere. Vårt land er med rette stolt av langvarig arbeid for fred og for de nødlidende. Forfølgelse av de kristne bør absolutt være en del av Norges arbeid i verden. Vårt felles arbeid handler også om å samle resurser og innsatsvilje, slik at vår bønn forsterkes av konkret hjelp til kristne som lider forfølgelse eller opplever hat og intoleranse.

For det tredje er i dag en begynnelse, ikke en avslutning. Med dette sier vi, vårt bispedømme, at arbeid for de forfulgte kristne er noe som skal kjennetegne oss.

Derfor har vi et bønnested, derfor har vi dette Maria-ikonet.

Derfor vil vi i tiden fremover iverksette også andre prosjekter for de forfulgte kristne. Det første ut vil være å regelmessig lyse opp vår domkirke i rødt, som en påminnelse om våre brødre og søstre som forfølges, som en invitasjon til bønn, og som et signal til samfunnet rundt oss.

Derfor ønsker jeg også at de veldig mange av våre troende som kommer fra land med forfølgelse skal frem i vårt arbeid. La oss lære av dem, la deres stemmer bli hørt i våre menigheter. Og det er veldig mange som bærer forfølgelse med seg – enten fordi historisk forfølgelse er pregende for Kirken i landet eller fordi det er forfølgelse, intoleranse og diskriminering i dag.

Helt til slutt må jeg også si at det er nødvendig at vi er på vakt også her hjemme. Hatkriminalitet mot kristne blir det mer og mer av i Europa. Det er også press på religionsfriheten, et press som ofte kommer av at andre rettigheter eller forståtte rettigheter settes opp mot trosfriheten. For bare noen måneder siden måtte vi katolske biskoper i Norge uttale oss om en skolesak på Sørlandet, hvor myndighetene grep inn i trosfriheten og så ut til å ville styre et trossamfunns teologi.

Kan noe slikt skje mot andre, kan det skje mot oss.

La meg avslutte med å takke dere alle for at dere kom i dag. Jeg vet at det er mye jeg ber om i disse dager – fra deltakelse i valfarter til våre hellige steder, til en ny giv for evangeliseringen av barn, ungdom, unge vokse, studenter, til engasjement og prioritering av karitativ innsats og livet i våre menigheter. Og nå et løft for vår omsorg for forfulgte kristne. Jeg ber oss ta fatt i alt dette, ikke for å legge bør på deres skuldre, men fordi jeg er overbevist at vi makter, vi kan. Det er så mye krefter, så mange talenter, så mange som ønsker å bidra. La noe av dette nå settes inn for våre brødre og søstre som i bekjennelsen av Jesus Kristus møtes med hat og vold. La oss i ord og gjerning være deres brødre og søstre!

Lørdag 20. juni 2026

Biskop Fredrik Hansen

Oslo